Bok nr.32 - 2019: Søsterklokkene.

Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.
I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.
Søsterklokkene er en rik fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.
………………………………………………
Eg har lese berre ei bok av Lars Mytting før, det var "Svøm med den som drukner". Det var ei kjempegod bok, derfor hadde eg store forventningar til "Søsterklokkene". Men dessverre innfridde den ikkje. Eg veit ikkje korleis eg skal uttrykke det, men den vart litt for gammaldags på ein måte. No har eg høyrt lydbokversjonen på ein dårleg CD -spelar, så eg er ikkje sikker på om eg fekk alt med meg, dessutan likte eg ikkje opplesaren så godt heller. Skulle kanskje heller ha lese papirversjonen?