Lucia lever sammen med sin forlovede Jack i London. Hun skal hjem på ferie, hjem til den værharde barndomsøya på Helgelandskysten der hun vokste opp med sin italienske mor og norske far, med utedo og sanking av ærfugldun. Lucia frykter hva Jack vil si om de enkle kårene hun kommer fra, og tyr til en løgn, sier at moren er blitt syk og ikke orker besøk av andre enn henne. Det går troll i ord da moren brått og uventet dør mens Lucia er hjemme. Full av skyldfølelse kan hun ikke annet enn å si ja til å oppfylle morens siste ønske: Å sette ned urnen på hennes hjemsted på Liguriakysten, et sted Lucia aldri har vært og som moren sjelden snakket om.
…………………………………………………………………………
Når framsida på ei bok viser ei dame- med ryggen til- som går bortover ein ve, ei brygge eller liknande, er eg alltid på vakt. Då er det gjerne ein såkalla "dameroman" á la ukeblad-følgjetong. Og slike bøker likar eg berre sånn passeleg. Men når eg hadde ein heil bunke lydbøker liggande og ingen ville rippast -utan denne, så blei det til at eg las den. Eg hadde heile tida ei kjensle av at eg hadde vore borti den før, og då eg søkte på bloggen mi-ja, så hadde eg lese den før. Det kan vere ei velsigning med dårleg hugs somme tider-for eg hugsa ingen ting. No har eg altså lese den for andre gong. Eg likar ikkje ordet "tidtrøyte" men dette var altså det. Det er ikkje så mykje historia det er så mykje i vegen med, men måten den er fortalt på.
Lucias motvillige Italia-reise blir ikke bare en reise mot sannheten om hva som skjedde da moren forlot landsbyen, men også en reise på leting etter seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar