Endelig en ny roman av den bestselgende forfatteren av «Blomstenes hemmelige språk»!
«Vi ba aldri om vinger» er en sterk, rørende og aktuell historie om mennesker som lever i usikkerhet, om deres forsøk på å skape seg en ny tilværelse i et annet land, og om håpet som ligger i kjærligheten.
Letty Espinosa har egentlig aldri vært den moren hun har ønsket å være for de to barna sine - 15 år gamle Alex og Luna på 6. Barna vet ikke hvem fedrene deres er, og de bor sammen med Letty og besteforeldrene i et fattig område i San Fransisco. Når besteforeldrene bestemmer seg for å flytte tilbake til Mexico, snus Lettys tilværelse på hodet. Hun må klare seg selv og være både mor og forsørger.
I baren på flyplassen der hun jobber, dukker det plutselig opp en ny kollega som får henne til å se annerledes på tilværelsen. Samtidig blir Alex forelsket i en klassevenninne, og når han en dag skjønner hvem som er hans far, settes mye på spill i den lille familien.
............................................................................
Eg visste at denne boka var rimeleg "rosa" før eg begynte på den, men syntest det var greitt med noko lett etter mange rimeleg bra bøker.
Men kva er det som gjer bøker "rosa" ? har eg spurt meg sjølv. Sjølve innhaldet, fortellinga, er jo alt anna enn rosenraud, i alle fall ikkje til å begynne med. Men alt ordnar seg til slutt, alle blir glade og gode venner. Det er jo for så vidt bra, men det er noko "gale" med språket heile vegen og også dei meir og mindre lette og utrulege løysingane. Når eg likevel fullførte er det fordi det innimellom kan vere heilt ok med noko veldig lettfordøyeleg. Dessutan har eg lese "Blomstenes hemmelige språk"-som eg likte ganske godt. Vi får ein del naturfag her også-på nokså høgt nivå- Såg at nokon hadde gitt denne boka terningakast to- eg ville kanskje strekt meg til 3.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar