onsdag, september 19, 2012

Bok nr. 47 : Det som ventet meg.

Det som ventet meg er en roman om en usedvanlig kvinnes kamp for kjærlighet, rettferdighet og overlevelse under vekslende regimer i en sterkt tradisjonsbundet kultur. Hendelsesforløpet strekker seg fra 1960-årenes Iran, gjennom den islamske revolusjonen i slutten av 1970-årene og deretter den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak i 1980-årene, frem til dagens strengt religiøse regime, og gjenspeiler opplevelsene og erfaringene til en hel generasjon iranske kvinner. Romanen, som var Parinoush Saniees debutbok og første gang kom ut i 2003, er tross sitt kontroversielle tema tidenes mest solgte i Iran, og har etter hvert også blitt en internasjonal bestselger. I 2010 ble den belønnet med den italienske Boccacio-prisen.

Til å begynne med syntest eg denne boka hadde ei grei historie, men blei fortalt i eit kjedelig språk.Typisk "bestseller-bok".
Etter kvart blei det meir interessant. Det var som om språket modna i takt med hovudpersonen, som  er jeg-personen i fortellinga.
Det som er det mest interessante med boka er å få innblikk i dagligliv og tankegang i Iran i  desse åra. Det som er heilt annleis enn her i landet, er at familien har så mykje å seie. Nesten ingen handlar imot familien sin vilje. Og familien er ikkje berre barn og foreldre, men også besteforeldre, onklar,tanter og søskenbarn. Og det blir forventa at familien stiller opp for alle medlemmene. Her er kommunistar, muslimar og islamittar, som tenker ulikt, så det er duka for konflikter.

Hovudpersonen kan av og til bli litt for prektig og retthaversk etter mi meining.Ho veit alltid kva ho skal seie til barna sine for å få dei til å gjere det ho vil.
Eg kjenner menneske som har flykta frå Iran, men eg er alltid interessert i å lese om menneske som lever i andre land i eit for meg framandt miljø. Eg anbefaler andre å lese denne boka.

Ingen kommentarer: