Bok nr. 22 - 2019: "Snøen stryk ut alle spor"

 I en industriby i en vestlandsfjord har en tolv år gammel farløs gutt vært hos rektor og fått med seg lapp hjem som han skal vise til moren. Så langt kommer han aldri. Det snør og han blir syklende rundt på kaia med lappen i baklomma med tanker og minner kvernende rundt i hodet. Under halvtaket på et repos like ved viser de andre guttene fra klassen sine sykkelkunster for hverandre. Han er utstøtt. Hjemme i leiligheten er moren. Hun er ute hver natt og drikker sammen med andre likesinnede. Om dagen sover hun og går på piller utskrevet av fastlegen. Hun har også minner. Gjennom disse to fortelles en roman om overgrep, omsorgssvikt og mobbing på skole og i lokalsamfunn, og om en mann og en far som var lyset og tryggheten, og som ga gutten ansvaret for moren og lillebroren da han ble syk. Familien er alt han har.
Romanen er en proletarballade om å bli voksen i en hard verden.
……………………………………………………………………………..
Denne boka tok eg fram til ettermiddagskaffien, og eg la den ikkje frå meg før eg hadde lese den ut. Den er på 100 små sider. Slike bøker likar eg ekstra godt. Boka er skriven på nynorsk noko som høver ekstra godt når innhaldet er så kompakt. Her er ingen overflødige ord eller forklaringar, og mykje må ein lese mellom linjene. Eg anbefaler varmt denne boka.