Anna og Steinar har bygd opp en husmannsplass. Ovenfor ligger skauen tett, og nede på veien har en revne dukket opp. I de lumre hundedagene glir noe ut av gjenge. Tenåringene deres sitter spikret foran datamaskiner, mens plommetrærne bærer frukt for første gang siden de flyttet dit. En stemme avdekker plassens mørke historie. Og i kulissene rasler den økofundamentalistiske gruppa 9hil med sablene.
«Nordangs språk er så frodig, men samtidig lekende lett at det minner om å lese store latin amerikanske forfattere som Allende eller Garcia Marquez.» «... sakte men sikkert suger [boka] deg med i handlingen, og mot slutten er den umulig å legge fra seg.» Vilde Lockert Odden, Kulturspeilet
«Hvordan håndterer vi klimakrisa? Det faktum at store deler av verden mister sitt livsgrunnlag? Hva gjør denne innsikten med våre liv og livsvalg? Det er spørsmålene som styrer og plager romanens karakterer.» Hanne Kristin Wolden, Klassekampen
«Med teknisk ferdighet, synsvinkelskifter og språklig sjonglering, bl.a. karakteriserende dialektbruk over generasjoner, har Astrid Nordang skrevet sammen et finurlig plot hun lar utspilles noen høysommerdager 2015.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad
……………………………………………………………………………………………………….
Denne boka på 360 sider har eg lese sporadisk over lenger tid. Det gjer at eg ikkje kan bedømme boka rettferdig. Eg likar best at bøker er relativt korte og "fokuserte". Her vart det litt for mykje hit og dit. Det var ikkje råd å vite kva som var viktig eller ikkje viktig. Men eg kan godt innrømme at eg sikkert ikkje var nokon god lesar i dette tilfellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar