Bok nr.33 - 2017: Drømmetyderens død.

Så fekk eg endeleg lese ferdig denne boka. Skulle ønske eg hadde fått lese den meir i samanheng, for det har blitt mange fram- og tilbakespolingar. Eg har lese bøker av denne forfattaren før, og likt dei godt, spesielt fordi han blandar fiksjon og fakta på ein artig måte-eg føler at eg lærer litt av kvart undervegs. Språket er godt, utan for mange digresjonar  som ikkje har med handlinga å gjere. Elles har Solveig skrive om boka før.

Dagbok 2017: 8.desember

Klokka er ca. 18.30, men eg føler det er mykje seinare. Vakna tidleg i dag, det er vel derfor.
Ute blæs det og regnet har gått over i sludd. "Kaldt og mørkt og lite sol, såleis er det fram mot jol..."heiter det i ein gammal julesong som blir brukt her i Ørsta.
I dag hadde vi avtale med Solfrid om at ho skulle komme klokka 9 og ta nye blodprøver før Nils fekk mat og medisin. Eg sette vekkinga på 8,  vakna klokka 6, men låg og las ei stund.
Solfrid tok blodprøve og målte tempen, litt feber hadde han. Blodprøva viste at CAP(infeksjonsverdien) hadde stige frå 39 i går, til 68 i dag. Dette er ikkje høgt, men medisinen lurer oss litt.
Seinare kom ein annan sjukepleiar og ville ha urinprøve, der fann dei ikkje noko skummelt. Men Solfrid meinte at han skulle leggast inn på sjukeheimen, og ho fekk ordna det slik. Dei hadde eit rom som blei ledig i løpet av dagen, men først måtte det vaskast ned. Derfor vart det ikkje før i 16-17 tida.
Vi skulle få ambulanse-skyss. Men så ville fastlegen sjå litt på han, så vi måtte innom legesenteret, og dermed kom ambulansen klokka 14.30.
Nils låg heile føremiddagen, men eg fekk vaska bad og kjøkken, lagt i hop klede, dusja og kledd meg om før den tid. Og så var det å pakke med seg det vanlege. Dette siste året har eg pakka ryggsekken til Nils mange, mange gonger. Tok også med tablett-dosetten, slik at medisinen var klar. Det trur eg dei vart glade for, for eg fekk ein ny dosett slik at eg kan fylle opp for neste veke.
Ambulansemannen frå Hamar sjekka blodtrykk m.m. slik at det var klart då fastlegen kom ut i ambulansen for undersøking. Han fann ikkje noko å sette fingeren på.
På Ørstaheimen vart vi vel mottekne, rommet var ikkje heilt ferdig, så Nils måtte sitte i ein stol mens dei reidde opp senga. Han fekk rom nr.5-og det har han hatt før. Vi kjende oss att. Vi fekk etter kvart middag begge to, det var fiskegrateng, noko som vi har ete ganske mykje av begge to i seinare tid.
Linda, som er lege på Ørstaheimen, var ikkje gått heim for dagen, så ho kom og prata med oss. Ho tykte ikkje Nils var så dårleg at ho trong å sette i gang med behandling- ho ville sjå det an litt først.
Så diskuterte vi litt medisinen som han får. Og så måtte ho og Nils "prate fisk". No kan det høyrast ut som om Nils ikkje er så dårleg, men han er ikkje så bra heller. Det største problemet er foten, som er veldig vond når han skal prøve å stige på han. Det er vanskeleg å komme seg opp i senga og ut av senga. Vanskeleg å komme seg på badet og få vaska seg etc. Nils er sjuk på den måten at han har lite krefter og ikkje klarer så mykje. Eg er heller ingen Goliat, så eg har ikkje krefter nok til å løfte og støtte han slik eg gjerne ville. Eg trur det er det beste for oss begge at han får vere på Ørstaheimen og så får vi ta det etter kvart. Det er no ikkje så langt å gå dit på besøk heller. Vi kjenner mange av dei som jobbar der etter kvart, og mange ønska Nils velkommen igjen. Trur det blir kjekt med litt forandring for han også. Helst av alt ville eg hatt han heime, men eg synest ikkje det er heilt forsvarleg slik det var no. Elles vil eg berre rose alle som hjelper oss. Ein høyrer som regel berre om det som er gale, men der er massevis av folk i helsevesenet som gjer ein fantastisk jobb. Og takk for det.
Margrete kom innom Ørstaheimen og ho køyrde meg heim.

Bok nr. 31 -2017: Land ingen har sett

Dette er den tredje boka i Hoem sin slektskrønike, og eg har lese den før. Men eg trong noko enkelt og lettfatteleg å lese, og då las eg denne om att. Ein annan grunn til at eg las den om att er at no kjem bok nr.4, og då kan det vere greitt å ha familien i frisk minne.

Bok nr.30 - 2017: Går det til helvete, så går det til helvete

Denne boka kjøpte eg til Nils til farsdag/bursdagen. Nils har sett alle episodane av "Fjorden Cowboys", minst to gonger. Og så vart vi no begge kjende med Lothepus då han var med i "Farmen kjendis".

Leif Einar er jo heilt sprø på mange måtar, litt av ein eventyrar, og språket vil eg ikkje ein gong nemne. Men Finn Tokvam har faktisk skrive ei veldig bra bok om denne eventyraren, som på mange måtar er eit fint menneske med mykje omtanke for andre, både folk og dyr. Det er Leif Einar si stemme, men det er Tokvam som skriv.

Eg har lese denne boka høgt til Nils og meg sjølv, det tok litt lenger tid enn forventa fordi eg var forkjøla i to veker og orka ikkje å lese sidan eg var låk i halsen.

Eg veit at boka har fått gode kritikkar, elles hadde eg ikkje kjøpt den, og eg synest også det var ei fin bok. Boka er oppdelt i mange kapittel, kvart kapittel med eit eige tema.

Vi har kosa oss med boka, til tross for at vi titt og ofte synest det går over stokk og stein. Men som Lothepus sjølv seier:"Eg er ærleg!"

Bok nr.29 - 2017: Pasienten

Omtale fra forlaget
En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.
........................................................
Eg har ikkje vore så veldig begeistra for bøkene til Trude Teige, og var heller ikkje overbegeistra for denne. Ho brukar historiske hendingar som bakgrunn i romanane sine, og eg tenkte meir enn ein gong mens eg las boka, at dette hadde vore meir interessant å lese som faktatekst utan skurkar og mord etc. Eg såg at den hadde fått terningkast 5, det er minst ein for mykje etter mi meining.

Bok nr.28 - 2017: Liebhaberne

«Liebhaberne» er femte bind i serien som startet med «Berlinerpoplene».
De hadde sittet ved middagsbordet. En av kyrne hadde nettopp kalvet, faren hadde fått revet opp en tommel da kvigen hadde reist seg for fort og han ville få henne unna kalven som lå der, nå satt han med et blodig, skittent lommetørkle surret rundt tommelen mens de spiste stekt sild med kokte poteter og smeltet margarin, blodet hadde trukket gjennom stoffet, mørkerødt mot hvitt, og sildestykkene var lysegule og snart kalde i stekepannen, som stod på et par grytekluter midt på bordet.
Han svarte ikke. Spiste.
"- Hørte du hva jeg sa? Noen har sett deg med tyskerne over på Øysand. Men så svar da, gutt!"
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå. Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime.
Men dagen kommer for alle da fortiden krever dem tilbake.
.......................................................................
Første boka i serien "Berlinerpoplene" var ei god bok. Men så vil folk vite meir om korleis det går med folket på garden, og Anne B. skriv og skriv. Dette er nok ikkje siste boka i serien. Ho kjem vel til å halde det gåande så lenge nokre av dei eldste lever att. No blir det mykje pjatt i desse bøkene, men her er også mykje som angår det å leve og vere menneske. Enkelt servert.

Bok nr. 28 -2017: Ensomheten

«Ensomheten» er en roman om mennesker med en forhistorie
en fortelling om kjærlighetens irrganger, om utroskap og om å våge å se seg selv.

Fiolinisten Susanne Hvasser og bassisten Oscar Enger er musikere i Oslofilharmonien. Lenge har de levd rolige og regelmessige liv. Men sensommeren 2012 settes de begge på prøve. Susanne tvinges til å ta viktige valg når hennes skjulte kjærlighetsforhold til en kjent sosialantropolog avdekkes av mannes kone. Oscar, som bor alene etter at hans utroskap gjennom mange år er blitt avslørt, konfronteres med sin fortid og de valgene hans sønn Andreas er i ferd med å ta.

Hva styrer vårt begjær? Hva får oss til å skjønne at vi lever et annet liv enn det vi egentlig ønsker? Hvilke muligheter har vi til å forandre kurs?
................................................................

Eg har lese ein god del av det Ketil Bjørnstad skriv, og denne boka baud ikkje på store overraskingar. Den er ikkje eksepsjonell på nokon måte, men godt lesbar. Ein artig vri at det er to stemmer som les lydboka. Her er mange "henvisninger" til klasssisk musikk, så eg går sikkert glipp av ein del der. 

Bok nr. 27 - 2017: Kvinnen med rødt hår

Kvinnen med rødt hår» er en fengslende beretning om mord, mysterier og det litterære fundamentet sivilisasjonen vår er bygd på.

I en liten by utenfor Istanbul graver en brønnmester og hans læregutt etter vann. Om kvelden forteller de hverandre historier. Etter som brønnen blir dypere, kommer også brønnmesteren Mahmut og lærlingen Cem nærmere hverandre. Men en mystisk, vakker kvinne med rødt hår vekker lidenskapen i Cem, og plutselig tar historien en skjebnesvanger vending.

År senere vender Cem tilbake til brønnen han gravde med mester Mahmut. Cem har blitt en suksessrik forretningsmann, men hendelsene fra den sommeren har forfulgt ham hele livet. Snart oppdager han at virkeligheten er en ganske annen enn han hadde trodd.

Gjennom Vestens myter om Kong Ødipus og Østens fortelling om Rostam og Sohrab, utforsker Orhan Pamuk våre forestillinger om fedre og sønner, autoritære systemer og individualisme, stat og frihet, det å lese og å se.

Orhan Pamuk vant nobelprisen i Litteratur i 2006.

..............................................................................

Denne boka høver godt som lydbok. Det er to "stemmer" som fortel historia, og få personar er involvert, så det er lett å halde orden. Eg likte boka godt. Den er på 6 Cd-plater så då tek det ikkje så lang tid å lese den.

Bok nr. 26 - 2017: Dødvinkel

                        

I «Dødvinkel» tegner Bjørn Olav Nordahl et bilde av Norge og Europa, i året før den store flyktningestrømmen startet for alvor.

Året er 2013, i pinsemenigheten i Oslo sitter et kristent iransk par foran forsamlingen. De har fått avslag på søknad om asyl, de frykter for sin fremtid, og for hva som vil skje med den informasjonen de sitter på. Hva kan de fortelle, og hva bør de for alltid tie om?

I Drammen bor journalisten Ingeborg Nergård Kahn, gift med Imran. Hun er tilbake etter fødselspermisjon, og får snart et par tips hun må følge opp, om Drammens-mafia, om mulig menneskehandel, og om korrupsjon på steder man minst av alt venter det. Samtidig plukker kollegaen Magdalena Mellomstrand opp en gammel sak som ikke gir henne ro.

Pengestrømmer i bevegelse, skruppelløse bakmenn og enkeltmennesker på flukt uten mulighet til å 

styre sin egen skjebne.
..................................................................
Eg likar at bøker er relativt strengt komponert, utan for mange sidesprang. Særleg når eg les lydbøker. I dei fleste bøker er det ein hovudperson, i denne boka får aktørane spele solo kvar si stund, det er for så vidt greitt, men ein blir liksom ikkje så godt kjent med nokon av dei. Og så er det heile tida flytting. Vi er i Afrika, i Frankrike, i Drammen, Sverige etc. Det hadde lett for å rote seg til oppe i hovudet mitt- det blei liksom too much fram og tilbake. Eg blei aldri riven med sjølv om eg tidvis har hatt lange lesestunder. Men Helge Winther-Larsen les godt, det skal han ha.

Bok nr.25 - 2017: De som faller

De som faller» er en intens spenningsroman av den prisbelønte forfatteren Noah Hawley, som også er skaperen av tv-serien «Fargo».

Etter en flystyrt svømmer kunstneren Scott Burroughs hele natten med en fire år gammel gutt på ryggen for å redde dem i land. Er han virkelig den helten han blir hyllet som? Hva skjedde egentlig med flighten som tok av fra Martha's Vinyard?

En tåkete sensommerkveld drar to mektige familier med privatfly fra Martha's Vineyard på vei til New York. I siste øyeblikk får den lokale kunstneren Scott Burroughs sitte på med dem i flyet. Seksten minutter senere skjer det katastrofale; flyet styrter i havet.
De to eneste overlevende er kunstneren Scott og en fire år gammel gutt, som nå er eneste arving til en enorm formue og et stort mediekonsern. Var flystyrten et uhell eller var det sabotasje?

I jakten på sannheten blir vi kjent med alle som var på flyet. Midt opp i det hele utvikler kunstneren og den unge gutten en fin og vár relasjon. Vi treffer på spørsmål om mot og menneskets natur og de usynlige båndene som kan knytte oss mennesker nærme hverandre. Samtidig spinner historien ut av kontroll i mediene, fylt av spekulasjoner.
..................................................................................................
Eg ser på nettet at boka har fått terningkast seks. Det er kanskje litt for mykje, men boka er annleis enn det eg vanlegvis har lese av krim/spenning, og eg likte boka ganske godt.

Bok nr. 23 - 2017: Perlen som sprengte skjellet

Perlen som sprengte skjellet er en sterk og realistisk bok som skildrer kvinneliv i Afghanistan på begynnelsen av 1900-tallet og i vår egen tid.

Kabul 2007: Taliban regjerer i gatene. Med en far som er rusavhengig og ingen brødre, er det sjelden Rahima og søstrene hennes får lov til å forlate huset for å gå på skolen. Deres eneste håp ligger i den eldgamle afghanske tradisjonen med bacha posh, som tillater Rahima å kle seg og bli behandlet som en gutt, helt til hun kommer i gifteferdig alder. Som gutt har hun en frihet hun bare kunne ha drømt om før, og som vil forandre henne for alltid.
Men Rahima er ikke den første i familien som er gjenstand for denne skikken. Et århundre tidligere reddet hennes tippoldemor Shekiba seg selv og skapte seg et nytt liv på samme måte, en forandring som førte henne ut på en reise fra den avsidesliggende landsbyen og til rikdommen og overfloden i kongens slott i Kabul.
«Nadia Hashimi har først og fremst skrevet en følsom og vakker familiehistorie. Denne engasjerende historien skildrer flere generasjoner og er et portrett av Afghanistan med all sin forvirrende og gåtefulle storhet. Samtidig gir den et bilde av den kampen afghanske kvinner fortsatt må kjempe.» Khaled Hosseini, forfatter av Drageløperen
«Et fascinerende innblikk i livet til afghanske kvinner som tilhører ulike generasjoner og er skilt av store avstander, men som likevel har mye felles. Dette er en historie som får deg til å tenke.» Shilpi Gowda, forfatter av Indias datter
«Hashimi vever sammen to oppslukende fortellinger i sin episke og fascinerende debut.» Booklist (starred review)
..............................................................................................
Kanskje ikkje eit litterært meisterverk, menn funka godt som lydbok for meg som berre les i korte stunder.
Eg synest at det var interessant å få eit innblikk i kvinnelivet i Afghanistan i notid og fortid. Derfor likte eg boka. Men den slutta så brått at eg lurte på om eg hadde rippa heile plata.

Bok nr.22 - 2017: Miss Blackpool

Arbeiderjenta fra Blackpool tar London med storm.
Vi er i England på 1960-tallet. Da Barbara Parker blir kåret til Miss Blackpool, går det raskt opp for henne at hun ikke vil være missedronning. Hun vil få folk til å le, slik heltinnen hennes, Lucille Ball, gjør. Dermed reiser hun fra familien og hjembyen i nord for å søke lykken i London.
Barbara får jobb i parfymeavdelingen i et kjøpesenter i Kensington, samtidig som hun prøver å finne ut hvordan hun skal bli oppdaget. Et tilfeldig møte med en agent gir henne navnet Sophie Straw og muligheten til å komme på audition til en komiserie. Hun får rollen i en BBC-sitcom, og hele folket forelsker seg i henne og serien.
Men etter hvert begynner samarbeidet mellom de involverte i serien å by på utfordringer, og det skal vise seg at ingenting varer evig når livets prøvelser trenger seg på.
«... et forsvarsskrift for populærkulturen og et bitende oppgjør med kultursnobberi.»
Tom Egeland, VG
..................................................................................
Denne lydboka er på 8 CD-plater, men eg har brukt ei evigheit på å komme gjennom den. Eg har ikkje så mykje høve til å lese anna enn på senga, og då sovnar eg. Men eg vart heller ikkje fanga av boka på ein måte som gjorde at eg måtte lese den. På slutten fekk eg lese litt meir i samanheng, derfor likte eg den best. Margrete har skrive om boka før, så les heller hennar kritikk.

Bok nr. 22 - 2017: Hett blod, nerver av stål

Hvordan lever man med å få spådd dødsdagen sin samme dag som en fødes? Det er skjebnen til lille Anti Kokkluoto, som fødes kort tid etter at Finland er blitt fritt.

En dag i januar 1918, fødes en liten gutt som får navnet Anti Kokkoluoto. Hans jordmor, som også driver som selfanger og sjaman, forteller at han kommer til å leve til den 12. juni 1990.

For å teste spådommen utfordrer Anti døden gang på gang. Men han overlever både borgerkrig, Vinterkrig og den finske fortsettelseskrigen. Etter krigen blir han familiefar, entreprenør, politiker og til og med olympisk mester i pistolskyting. Han dras også inn i en lyssky historie der store mengder våpen skal skjules etter krigen.

Det er et mangfoldig liv, men tiden for hans varslede død nærmer seg. Anti Kokkoluoto gjør seg klar, og organiserer det som skal bli en heidundrende fest med over 1000 gjester. Men stemmer spådommen og vil vår helt med varmt blod og nerver av stål dø på den fastlagte datoen?

.....................................................................................
Eg har lese veldig mange bøker av denne forfattaren, somme hysterisk morsomme, andre ikkje fullt så bra. Denne boka er heilt annleis og meir alminneleg. Det er "den vesle historia i den store " - enno ein gong. Vi fylgjer Anti frå han blir fødd til den dagen han skal dø-i følgje jordmora. Og som alle andre lever Anti i ein historisk kontekst. Lite visste eg om finsk historie før, kanskje litt meir no. Boka er grei nok, men blir nok aldri ein "bestseller". Den er meir alminneleg enn bøkene til Paasilinna plar vere, men er kjenner att forteljaren. No skal eg vere varsam med å vurdere bøker når eg les så lite om gongen og brukar vekesvis på 4 CD-plater.

Bok nr.21 -2017 : Vennskapets pris

Det er en begivenhet når Kjell Askildsen utgir en ny novellesamling, 19 år etter hans forrige bok.

Kjell Askildsens syvende novellesamling består av 12 noveller, de fleste skrevet i årene 1998-2004. Forfatteren forfølger sine motiver i en rekke nye variasjoner, og novellene er preget av skarpe sansninger og stor klarhet.

Kjell Askildsen gir som ingen andre språk til den indre uroen og det uforløste i møter mellom mennesker. Personene i disse novellene beveger seg ofte innenfor fastlagte mønstre, som betraktere eller under oppsikt av andre, fanget i uutholdelige eller uavklarte situasjoner, uløste samtaler og øyeblikk av plutselig innsikt, stillhet eller konfrontasjon. I «Vennskapets pris» møter vi den sterkt fortettede skrivemåten og språklige følsomheten som kjennetegner Kjell Askildsens noveller - en intens og lysende prosakunst.
...........................................................................
Denne boka er på to CD-plater, derfor har eg ikkje brukt så lang tid på den. Det er ei novellesamling. Eg synest noveller er ein til dels vanskeleg sjanger, men meiner den som har skrive det eg saksa frå nettet har treft  ganske godt. Kor vidt ein synest det er interessant lesing er ei anna sak. Likte ikkje så godt stemma til han som las.

Bok nr.20 - 2017: Forliset

Solveig har skrive om denne boka før, så eg  fattar meg i kortheit.
Eg har lese fleire av Frode Granhus sine bøker, og somme av dei er veldig spennande.
Denne er ikkje så veldig spennande, og oppklaringa er noko søkt etter mi meining. 
Det eg likar er at krimromanen er "gammaldags" på den måten at sanninga kjem fram på grunn av samtalar og etterforsking, ikkje ved hjelp av datamaskinar, mobilar etc. Eg er så lei av slike "politiromanar", sjølv dei nok er nærmare røynda enn ein nordnorsk lensmann som ordnar opp.
Hendinga er lagd til Reine i Lofoten og til dels Bodø, og sidan eg har vore der ser eg naturen for meg. Største plusset er opplesaren som les på nordnorsk.
Dette er bok nr. 20 i år, dvs. at eg har lese mindre enn halvparten så mange bøker som vanleg.

Bok nr.19 -2017: Utmarker

Hon heter Ellen Savinger och har varit försvunnen i tre veckor.
Sam Berger fruktar att en seriemördare tagit henne, men få av hans kollegor inom Stockholmspolisen lyssnar på honom: utan kropp, inget brott.
Så kommer Sam i kontakt med den mystiska Nathalie Fredén som visar sig ha oanade insikter i fallet. En historia med hisnande förgreningar till Sams eget liv tonar fram: plötsligt är även jägaren jagad, och i utmarkerna väntar en sanning som alltför många vill dölja.

Tempofyllda Utmarker visar upp en helt ny sida av Arne Dahl. Det är en roman full av försåtsmineringar och hemliga rum, den första där vi följer detektiverna Sam Berger och Molly Blom.
Jag säger det med en gång: Arne Dahls nya kriminalroman ”Utmarker” är helt fantastisk och jag har, trots att vi inte har kommit så långt in i 2016, svårt att se att Svenska Deckarakademin kan utse någon annan bok till ”Årets bästa svenska kriminalroman”. SYDSVENSKAN
.......................................................................................................
Sidan boka sluttar med ein "Cliff Hanger", reknar eg med at dette er første boka i ein ny serie.
Som vanleg har eg lese sporadisk og delvis ukonsentrert, så eg føler ikkje at eg kan gi ei god vurdering av boka., men eg kan no seie at det ikkje er den dårlegaste krimromanen eg har lese i alle fall. Elles ber boka preg av at det meste er oppbrukt innafor krimsjangeren, så det gjeld å finne på noko nytt. Då kan det bli nokså "kreativt" til tider. Ein stad las eg at boka var "litterær"- kanskje det betyr at den er godt skriven? Ikkje veit eg, men så vidt eg kan vurdere språket var det ganske bra.

Bok nr 18 - 2017: Hakawati historiefortelleren

En hakawati er en historieforteller. Osamas bestefar var en av de beste, og han var viden kjent for sine fortellinger om Libanon, den tyrkiske krigen og hvordan han fikk tilnavnet al-Kharrat, skrønemakeren. Nå er Osama vendt tilbake til Beirut fra USA. Hans far ligger for døden. Familien samles rundt sykesengen og gjenoppdager det som har betydd mye for dem; sladder, latter og - nettopp - fortellingene. Også det libanesiske folket og deres kamp for overlevelse skildres med stor innlevelse. Rabih Alameddine viser at han er en ekte hakawati og veksler mellom samtidfortelling, fabler og gamle legender. Boken er på en og samme tid en gripende og sterk familiekrønike og vår tids Tusen og en natt.
................................................................
Eg begynte på denne boka under tvil, fordi eg ikkje hadde noko anna.Eg har ikkje så mykje tid å lese, så mange dagar blei det nesten ingen ting. Eg kom meg gjennom dei 18 CD-ane på ein måte, men har litt problem med å vurdere boka. Rammefortellinga er grei, den handlar om familien til Osama og heile slekta. "Fortellingane" som dukkar opp både titt og ofte har eg meir problem med. Personane i desse er henta både frå det gamle testamentet og frå diverse mytologiar, og eg veit ikkje korleis eg skal tolke dei. Eller skal dei ikkje tolkast? Er det ein slags allegoriar-eller ikkje?  Eg trur at skal ein gi seg i kast med denne boka, må ein velje papirutgåva-det skulle i alle fall eg ha gjort. Det er Obama som har forteljestemma i boka, og derfor forvirrar det meg litt at det er ei dame som les. Eg måtte nesten le forresten når ho las ordet bakkanal som bak-kanal.

Bok nr.17 - 2017: I en mørk, mørk skog

Nora har ikke sett Clare på ti år. Så blir hun uventet invitert i Clares utdrikningslag - i en mørk, mørk skog.
Nora har ikke sett Clare siden den gangen hun brøt med sitt gamle liv og aldri så seg tilbake igjen. Men så dukker en uventet invitasjon opp - til Clares utdrikningslag. En helg på et avsidesliggende sted må være den perfekte anledning for Nora til å ta opp igjen kontakten med sin gamle bestevenninne og legge fortiden bak seg.
Vel på plass inne i skogen gjør alle sitt beste for å lage en vellykket helg, men snart oppstår spenninger mellom nye og gamle bekjentskaper. Er alle der på samme premisser? Hvorfor er Nora bedt i utdrikningslaget, men ikke i bryllupet? Og hvem er det Clare egentlig skal gifte seg med? Kontakten med omverdenen er minimal. Mobildekningen er nesten fraværende. Og så går noe galt. Veldig galt.
Mens hemmeligheter og løgner bister, blir Nora innhentet av fortiden der ute i den mørke, mørke skogen.
.............................................................................
Som vanleg har eg brukt altfor lang tid på boka, men her var det lett å halde tråden likevel. Dette er ein litt annleis krimroman, og eg likte den.

Bok nr. 16 - 2017: Den talentfulle bøddelen

Om en manns intense vilje til å gjenopprette sin selvrespekt

Leon Gabrielsen ble dømt for drap på en kioskeier, men klarte å rømme fra Oslo fengsel og komme seg til Iran, der faren bor. Han kjører taxi, og han er en av dem som henger løkken rundt halsen på drapsmenn. En flombelyst kveld hvisker en av de dødsdømte ham noe i øret. Det han får høre, gjør at han bryter med sitt nye liv og kommer seg til Norge med ny identitet. Han har skaffet seg et oppdrag: Å få en agent for den iranske etterretningen ut av fengsel. Imens etterforsker PSTs Ellen Marie Moi et drap på en eksiliraner. Har drapet sammenheng med det hemmelige forhandlingsmøtet mellom Iran og USA? Og har Leons oppdrag sammenheng med det samme møtet? Den talentfulle bøddelen handler om en manns intense vilje til å gjenopprette sin selvrespekt.

.....................................................................
Etter ei stund på solsenga i dag kom eg endeleg gjennom denne boka. Det har vore mange tilbakespolingar, både på grunn av manglande konsentrasjon og manglande interesse . Dette var ikkje ei bok etter min smak, men eg seier ikkje at den var dårleg. Av ein eller annan grunn er det mest krimromanar som kjem på lydbok, dessverre.
Litt artig for meg at to av PST folka heitte Ellen Marie og Olaug (uttalt Oleu).

Bok nr.15 - 2017: Hvite spor

«Hvite spor» er bok 2 om statsadvokat Jana Berzelius.

Et hurtigtog står stille på Norrköpings sentralstasjon i den kalde vinternatten. En ung kvinne er nettopp blitt funnet død om bord på toget. Fingrene hennes er blodige, og hun har hvitt skum rundt munnen. Kvinnen reiste ikke alene, men nå er venninnen sporløst forsvunnet.

Hvem er disse kvinnene, og hva har hendt dem? Statsadvokat Jana Berzelius blir satt på saken sammen med politiet. Det går ikke lang tid før etterforskningen blir mye mer personlig enn hun hadde tenkt seg. Atter en gang blir hun konfrontert med sin fortid. Da kriminalbetjent Henrik Levin og hans kollega Mia Bolander kommer over et spor, skjønner Jana at mistanken peker mot en person som hun kjenner til. En mann hun helst vil glemme, en som vet altfor mye om henne. For å beskytte sin fortid må hun finne den mistenkte mannen før politiet gjør det.
........................................................................................
Eg brukar lang tid på alle bøker for tida, men i dag fekk eg fullført denne. Som krimroman er den ikkje av dei verste, men det som kan vere forvirrande når ein les på øyret er dei mange  "sceneskifta" -utan ein liten pause i lesinga. Opplesaren er heilt OK.
Eg trudde lenge at eg hadde lese boka før, for der var ein liten detalj eg kjende att. No ser eg at boka er nr.2 i ein serie, og eg har truleg lese nr. 1. Kven veit.