Bok nr 44 - 2018: Menn i min situasjon

"Det var en lys dag, det var lysere enn på lenge, det blåste, i marka lå det snø, men ikke ved fjorden, det som kom hadde smelta. Jeg satt bakerst i bussen med lærveska mi i fanget på vei ned fra Bjølsen mot sentrum og følte meg forventningsfull, men ikke glad. Jeg tenkte, det må ha vært noen fine dager de siste månedene, det siste halve året, dager jeg tross alt var tilfreds med situasjonen jeg befant meg i eller i hvert fall forholdt meg til den med stoisk ro. Kanskje var denne en av de dagene, bare at jeg ikke lenger visste hvordan jeg skulle måle dem, måle hva imot hvilke størrelser, hvilke andre dager. Men jeg så ikke jentene så ofte nå. Skulle jeg sammenlikne, måtte dét også med. Og det måtte vel veie tungt, jeg forsto ikke annet. Jeg kjente ingen ro". 

For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted. Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flyttet til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger. Vigdis, eldstedatteren, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest. "Menn i min situasjon" er en øm og skånselløs skildring av et liv i oppløsning.
………………………………………………………………………………..
Eg har lese mange bøker, kanskje alle, av denne forfattaren. Den mest kjende er "Ut og stjæle hester".Dei andre bøkene kjem ikkje opp mot den, men eg likar å lese det han skriv. Det er nært og forståeleg, minner meg litt om Levi Hendriksen, sjølv om han skriv frå heilt andre miljø. Denne boka les han sjølv- og det var ein fordel. Ikkje alle forfattarar bør lese eigne bøker, men PP bør det. Elles står vel det meste i det er har kopiert frå nettet. Boka er kort , berre 6 CD-plater, og deg egnar seg godt for lydbok; få personar, enkel handling etc. At eg har brukt såpass lang tid på den, kjem av at eg har hatt den til sengelektyre.

Bok nr. 43 - 2018: Svensken

Svensken er en skarpsynt og medrivende roman om å balansere på stillas og se den norske fasaden fra utsiden. Jens Persson bor sammen med fire svenske håndverkere i et nedlagt solarium i Oslo. Om dagen slår de seg gjennom mur og stein for å sette opp balkonger for verdens lykkeligste folk. Hver torsdag krysser de riksgrensen og kjører hjem til familiene sine. Bortsett fra den ene. Jens Persson er 41 år gammel, sparer penger i fond, men eier ingenting. Arbeidskameratene kaller ham "statsministern" fordi de mener han leser så mye. Det er VM i Holmenkollen, Oslo er i seiersrus, og på byen treffer Jens Katrine, som sier ja takk til en øl og smiler til ham selv om han er litt for full. Han får telefonnummeret hennes. For første gang på lenge står Jens på terskelen til noe som kan bli bra. Han må bare ikke ødelegge det denne gangen, slik han har ødelagt ting i livet før. Samtidig har han fått en telefon fra moren som har oppdaget en kul i brystet og lurer på om han kan komme hjem og følge henne til mammografi. Jens drar sjelden hjem. Hjemstedet minner ham om alt han ikke er og om det som skjedde da han var ni og bestevennen Pelle døde i skogen. 
………………………………………………………………………………………
Dette er den tredje papirboka eg har lese på kort tid, og den eg har likt best av dei Solveig kom med. Denne kan eg anbefale. Den er enkel å lese, men gir ein også litt å tenke på. Det går greitt å lese på papir når ein likevel ikkje kan gjere noko særleg, men eg skulle gjerne hatt nokre lydbøker i tillegg.

Bok nr.42 -2018: Anfall

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Ella er på vei til barndomshjemmet for å feire jul. Der venter foreldrene og minnene om broren som en dag gikk ut i fjorden og ble borte. Ingen snakker om han lenger, men nå har Ella falt for kollegaen Kristian, og han spør om broren. Romanen handler om å falle, både for et annet menneske, for fristelsen og for sin egen uærlighet. Dette er forfatterens debut.

Omtale fra forlaget

Kristian hadde aldri vært noe annet enn en kollega. Inntil i går kveld. Hva fikk Ella til å falle? Sammen med Filip og datteren Bess er Ella på vei til barndomshjemmet for å feire jul. Der venter foreldrene og minnene om broren. Uten at noen forsto hvorfor, gikk han ut i fjorden og ble borte. De snakker ikke om det lenger. Bare med Kristian kan hun snakke om det. Men hvor lenge kan hun drive med dette dobbeltspillet før det blir for farlig? "Anfall" er en roman om å falle - for et annet menneske, for fristelsen, og for sin egen uærlighet. Det er også en historie om å miste. Og å risikere alt.

……………………………………………………………………………………………….

Når ein ikkje får gjort så mykje anna, kan ein i alle fall få lese ei og anna bok på papir. Denne boka var det også Solveig som kom med, og eg likte den betre enn den førre eg las. Boka har fått terningkast 4-og det er vel om lag det den er verd.
Eg brukar å tenke slik at forfattaren av ei bok må ha noko å seie, noko å fortelle -ei historie som har ei meining, ein moral eller liknande Det har denne boka. Og så er den veldig lettlest.

Bok nr.41 - 2018: Gaute og Veronika

Gaute og  Veronika er en roman fra et hus der man venter på døden, og tenker på fremtiden. Gaute bor sammen med sin mor og hennes kjæreste. En dag kommer kjærestens datter Veronika hjem, etter å ha bodd flere år i New York. Den samme sykdommen som moren hennes døde av, har også rammet henne. Har Veronika kommet tilbake for å dø hjemme, eller flykter hun også fra noe? 
………………………………………………………………………..
Denne boka har eg lese i papirutgåve, Solveig kom med den sist fredag. Den var lett å lese, men eg forstår liksom ikkje kva forfattaren meiner med teksten. Den er skriven i "Jeg-stil" av ein mann, men "Jeg " er ei kvinne, som fortel om livet sitt her og no, og om fortida. Eit relativt alminneleg liv som ho på ein måte analyserer heile tida. Type: Kva skjedde, kva kunne ha skjedd.
Sjølv om boka ikkje er direkte spennande, er der ein "nerve" som gjer at ein les vidare for å komme til eit visst forklarande poeng-
Eg hadde venta meg ein annan slutt.

Bok nr. 40 - 2018: Her hos de levende

Beskrivelse

I «Her hos de levende» fletter Levi Henriksen sin egen fars historie inn i en roman om lånte hoppski, stjålne fiskestenger og varme hender, om å gå seg vill og finne hjem.

Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender er solgt og skal rives.
Hermann som i alle år arbeidet  i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig.

Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene fra farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.

«Levi Henriksen er en suveren forteller. Han skriver enkelt og liketil, og kan anbefales også til folk som vanligvis ikke leser bøker.»

Denne boka har eg hatt som sengelektyre i det siste. Eg har lese boka før, men eg likar denne forfattaren så godt at eg las den ein gong til. Dvs. høyrde lydbokversjonen. Forfattaren les sjølv og har ei fin og søvndyssande stemme.

Bok nr.39 -2018: Armauer

Omtale fra forlaget

I Armauer befinner vi oss i Bergen på slutten av 1800-tallet, der oppdageren av leprabasillen, legen Gerhard Armauer Hansen, er aktiv. Midt i dette miljøet finner vi også en kvinneskjebne som lever i skyggen av den store oppdageren.


«Armauer er ikke Gud, sier Inger. Nei da. Hun ler litt og ser ned i koppen, gjør store øyne. Det har jeg aldri sagt. Armauer, han er bare et menneske. Av kjøtt og blod, som deg og meg, han. En dag kommer han tilbake. Da vil Armauer spørre: Hva gjør den kvinnen her blant alle de glemte, døde?»


Inger og den unge Johanne bor på leprahospitalet St. Jørgens i Bergen. De drømmer om å komme seg vekk derfra.
………..…………………………………………………………
Denne boka har eg lese på papir i ein viss fart, og det var ei litt uvanleg bok, så eg veit ikkje heilt om eg likte den. Eg skulle kanskje ha lese den sakte og tenkt litt meir langsmed, men når eg les papirbøker går det fort for seg.

Bok nr.38 -2018: Det innerste rommet

Dette er den 13. boka om William Wisting.

Da den respekterte arbeiderpartikjempen Bernhard Clausen dør av et hjerteinfarkt blir Wisting hasteinnkalt til et møte på Riksadvokatens kontor. På hytta til Clausen er det gjort funn som er uforenelig med bildet av ham som en drivende dyktig og helstøpt politiker. Nasjonale interesser kan være i fare og saken må utredes uten at presse og publikum får vite hva det dreier seg om. I tillegg til noen få, utvalgte politifolk engasjerer Wisting også datteren Line i den hemmelige etterforskningsgruppen.

Sporene i flere uløste kriminalsaker krysser den avdøde partiveteranens fortid. Blant annet forsvant det i 2003 en ung mann på fisketur ved Gjersjøen i Oppegård, og ikke lenge etter fikk Riksadvokaten et anonymt brev med teksten: Sjekk helseminister Bernhard Clausen i Gjersjø-saken. Tipset ble den gangen vurdert til å være uten verdi og aldri fulgt opp. Tilfeldighetene vil at Adrian Stiller i Kripos sin cold case-gruppe har fått Gjersjø-saken på sitt bord, og motvillig innser Wisting at han trenger Stillers hjelp for å avsløre Bernhard Clausens innerste hemmeligheter.
…………………………………………………………………….
Denne boka las eg ferdig i natt då eg låg og ikkje fekk sove. Eg er ikkje så begeistra verken for denne forfattaren eller opplesaren, så boka er ikkje min favoritt. Lier  Horst er sjølv politimann og skriv truverdig om måten politiet arbeider på. Men eg vil heller ha litt eventyr og action når eg les krim. Krim frå røyndommen får vi på TV.

Bok nr.37 - 2018: Ultimatum

Anders de la Motte regnes som en av Sveriges aller beste krimforfattere og bøkene hans leses og elskes av tilhengere over hele verden. Dette er den andre lydboken om David Sarac.

Når et i lik dukker opp i vannet utenfor regjeringspartiets kurssted, havner saken på førstebetjent Julia Gabrielssons bord. Hvem er den døde og hvorfor har noen anstrengt seg til det ytterste for at kroppen ikke skal kunne identifiseres? Snart innser Julia at det finnes noen som er villige til å gå langt for å hindre at sannheten kommer fram.

Politimannen David Sarac jages av demoner. Etter et voldsomt oppgjør som nesten kostet ham livet blir han nå tatt hånd om på en klinikk langt fra hovedstaden. Han gjemmer sovetablettene han får av pleierne. Nå har han samlet tjueto stykker, det er snart på tide å ta dem så de anklagende stemmene i hodet skal tie stille for alltid. Men et mystisk tilbud får ham til å utsette døden: Hva sier du om et bytte? Quid pro quo? Din hemmelighet i bytte mot min. 
……….………………………………………………………………………….
Eg trur ein bør vere vaken når ein les denne boka (som lydbok). For meg har lesinga vore som å vandre i ein labyrint, der eg verken fann fram eller tilbake, ut eller inn. Så i dag bestemte eg meg for å gjere kort prosess, eg sette meg til med strikketøy og las slutten, så den fekk eg i alle fall med meg.
Bøker med eit utal av namn og  hendingar som er snart her, snart der, høver ikkje så godt for lydbøker. Det er ikkje sikkert at eg vurderer boka rettferdig, men det var slik eg opplevde den.

Bok nr 34, 35, 36. - 2018: De usynlige, Hvitt hav, Rigels øyne

Då har eg lese ferdig desse tre bøkene, dei to første har eg lese før, men las dei om att før eg tok til på nr. 3.Til saman blir det berre 15 CD-plater.

Desse bøene er vel såpass kjende at det ikkje er så mykje å skrive om den. Roy Jacobsen er dyktig når det gjeld å fortelje om vanlege folks liv uansett bakgrunn og tid. Desse bøkene fortel om livet på ei øy i Nord-Norge under krigen og etterpå. Ingrid er hovudpersonen i alle bøkene. Nils Johnson les godt-på nordnorsk,som vanleg. Bøkene er lette å lese.

Bok nr. 33 - 2018: Lyset bak øynene

Helena er bare ni år gammel da hun blir sendt fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Der vender hun seg gradvis til storbyens lukter og lyder, og lærer seg å beregne avstand ut fra antall skritt. Men savnet etter familien er stort.

Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover for å studere. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men drømmer om å stifte en egen familie, og bærer på en hemmelighet. I Helsingfors treffer han tanten og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er.

«Lyset bak øynene» er en ny, sterk roman fra forfatteren av den kritikerroste «Der fire veier møtes». Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelser om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og kunsten å være forelder.

«Den unge, og det må være lov å si, lovende Kinnunen er en av flere flinke finske forfattere på vei opp og frem i nordisk litteratur. I intervjuer røper han at det kanskje blir en bok til om denne motsigelsesfylte familien. Uten tvil en finsk gladmelding.»
………………………………………………………………………………..
Eg har brukt lang tid på denne boka -mykje fordi eg stort sett har lese den etter sengetid. Det var lett å halde tråden uansett, for her var få personar å halde orden på, men litt problem vart det sidan det var litt byks i tid. I dag las eg om att siste plata fordi eg følte at det mangla avslutning. I det heile må eg seie at eg kanskje ikkje oppfatta bodskapen i boka.Det som står i omtalen over er liksom ikkje nok-synest eg. 
Ingrid Vollan er ei fryd å ha på øyret når ein skal sove.

Bok nr. 32 -2018: Bjørnejegerskens bekjennelser

En kvinne er skuffet over livet, over svik og nederlag og menn i sin alminnelighet. Hun selger villaen på Oslos vestkant og flytter til den forlatte familiegården i en avdal på Østlandet, der bjørn- og ulvemotstandere hersker. Beslutningen er tatt: På parkeringsplassen bak bensinstasjonen skal hun bygge et tempel for godhet, kvinnelig seksualitet og erfaringsbasert moral. Det skal ligne på Pantheon.

Bjørnejegerskens bekjennelser er en bok om hat og begjær, om islagte elver og spirituelle damefrisører, om byråkratiske rammevilkår for tempelbygging i distriktene og om den sumeriske yppersteprestinnen Enheduanna, kvinnen som skrev verdens første erotiske dikt.

"Parodisk, morsom, burlesk og alvorlig. Hedemanns hovedperson vil ikke tie som milliarder av kvinner gjennom historien av skam «Over for mye lyst og for lite lyst». Det er burlesk, intelligent og morsomt." 

Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen
……………………………………………………………………………………
Denne boka kom Solveig med i papirformat, og eg har lese den i rekordfart, lenge sidan eg har fryda meg slik med ei bok som med denne. Vi kan seie at den handlar mykje om kvinnesak, men også om menneskesak. Og mykje, mykje meir. Her er alvor, her er ironi og mykje humor. Boka er veldig lett å lese, men den er likevel tankevekkande. Anbefalt på det varmaste.

https://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/Bjoernejegerskens-bekjennelser
her kan de lese meir.

Bok nr. 31 - 2018: Camille

Pierre Lemaitre er den franske forfatteren som har tatt norske lesere med storm med «Alex» og «Iréne». «Camille» er den forrykende avslutningen i Verhoeven-trilogien.

"En hendelse blir betraktet som avgjørende når den vipper livet ditt fullstendig ut av balanse. Som for eksempel tre skudd fra en pumpehagle mot kvinnen du elsker."

Kriminalførstebetjent Camille Verhoevens nye venninne er vitne til et ran på Champs-Élysées i Paris og overlever ved et rent mirakel. Men hun er skadet for livet. Det blir en helt personlig sak for Verhoeven å finne igjen gjerningsmannen, ikke minst fordi denne åpenbart vil gjøre hva som helst for å finne henne igjen og avlive henne.

De to mennene går inn i en kamp på liv og død, der den private siden av saken, får kriminalførstebetjenten til å ofre svært mange av sine prinsipper. Til slutt er leseren usikker på hvem som er jegeren i denne saken. Og hvem som er offeret.
…………………………………………………………………………………………………….
Hadde eg visst at dette var den tredje boka i ein trilogi, så hadde eg sjølvsagt ikkje lese den utan å ha lese dei to første, men det gjorde eg altså. Det er berre meg sjølv å takke for det. Eg forstod lite av det eg las, sidan det var framhald av tidlegare hendingar. Det blei forferdelig kjedeleg også. Langdrygt og uinteressant for meg som ikkje hadde lese dei to første bøkene. Mykje har eg lese om natta når eg ikkje fekk sove, det gjer det ikkje betre. med andre ord så kan eg rett og slett ikkje uttale meg om boka.

Bok nr 31 - 2018: Brudekjolen.

I det siste har Sophie hatt en følelse av å miste hukommelsen, ja, av å miste kontrollen. Hun forfølges av noe hun ikke er i stand til å sette ord på – og av bilder fra fortida hun ikke kan glemme.

En morgen våkner hun og oppdager at den lille gutten hun skulle passe, er død. Hun har ingen erindring av hva som kan ha skjedd. Men uansett hva som er sant, føler hun at hun med sin bakgrunn, ikke har en sjanse til å bli trodd.
Hennes eneste håp er å stikke –og skaffe seg en ny identitet. Et nytt liv, med en mann hun har truffet på nettet. Men Sophie er ikke den eneste som bærer på hemmeligheter.

…………………………………………………………………………..
I dag sette eg meg ned (med strikketøy) og las siste plata i denne boka. Har gått med den på øyret i dagevis, men så er det noko eg ikkje har fått med meg, då har eg lese om att. Eller det har ringt på døra og eg har gløymt kvar eg heldt på osb. Ergo har eg brukt lenger tid på den enn eg skulle. Eg begynte ganske snart å samanlikne den med "Flink pike" som er ei av dei beste krimbøker eg har lese, og no ser eg at andre også ser likskapen. Eg har brukt å seie at franske bøker ikkje er som andre bøker, og det held eg fast ved. No er eg ikkje fullt så begeistra for denne boka som det Solveig var, kanskje fordi eg las den så mykje "fram og tilbake". Bøker blir best når ein får lese dei samanhengande. Men for all del-dette var god krim.

Bok nr. 30 - 2018: Talte dager

Liv Karin mister besinnelsen ovenfor tenåringsdatteren Kaja, utenå vite at de stygge ordene som faller mellom dem, skal bli de aller siste. Den unge legen Jonas som prøver å komme seg videre etter en fatal feilvurdering på legevakta, Ivan som gikk et skritt for langt, studenten Ingeborg som forsker på innsattes tilværelse bak murene, og ungjenta Lykke som endelig har funnet sin ukjente far, men som må innse at han ikke har noen ønske om å bli funnet. Alle disse får på sin måte betydning for hvordan det går med Kaja. «Talte dager» er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld. Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner. 
……………………………………………………………………………
Som så mange gonger før må eg berre beklage at eg ikkje kan vurdere boka sakleg nok. Eg har brukt alt for lang tid på den, har hatt med meg boka hit og dit og mest i senga der eg har lese i halv-søvne. Med forbehold om at eg ikkje har lese grundig nok, vil eg plassere boka sånn midt på treet.Opplesaren er grei nok, men eg synest det blir feil når damer skal lage mannsstemme.
Ein ting eg reagerte litt på, er at handlinga er lagt til Sogn- og alle snakkar bokmål. Det blir så feil for meg.

Bok nr. 29 - 2018: Barføtt over isen

Ny, historisk krimroman fra brakdebutant! I årets roman møter vi igjen Hurum-lensmannen Thomas Tinnvik. Året er 1875. Fra vinduet har Thomas utsikt til den praktfulle villaen som kalles «Palasset». Mens han tynget venter på et forsonende brev fra sin bror, søker han trøst i lyset fra tårnværelset, der hans tilårskomne venninne, Frøken Parelius, ligger syk, omgitt av sin store boksamling. Da Parelius dør, kommer det som en lettelse for de fleste. At en bok stjeles fra dødsværelset, ser Tinnvik mest som en forstyrrelse. For noe har skjedd som endrer alt for ham. Fortiden han til nå har klart å holde hemmelig, kommer til Holmsbu med en ung mann, og Tinnvik bestemmer seg for å handle. Han begynner å planlegge et mord. Om forfatteren: Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mann og to barn. Hun ble nominert til Rivertonprisen, og vant Maurits Hansen-prisen for sin kritikerroste debutroman Stjerner over, mørke under. 
……….………………………………………..
Eg har brukt litt lenger til på denne boka enn på den førre boka av samme forfattaren.
For den første boka si fekk forfattaren Rivertonprisen.
Denne fortellinga er lagt til samme tidsepoken som den første, og eg må seie det er godt gjort av ein forfattar å flytte seg så langt bak i tid. Det er mykje som må stemme, språk, skikkar, moral og  måten å tenke på, blant anna. Så langt eg kan bedømme det greier forfattaren det godt. Boka er lett å lese på ein måte, sjølv om teksten er samansett av diverse fragment, som ikkje heng heilt i hop. Det hadde vore ei utfordring å lese boka som lydbok. Lensmannen i Hurum høyrer eg gjene meir om. Trur eg likte den første boka best.

Bok nr.28 - 2018: Stjerner over Mørke under

Forfattaren debuterte med denne boka for få år sidan, og den fekk mykje positiv omtale då.

Handlinga går føre seg på slutten av 1800-talet, og romanen har delvis form som eit brev frå lensmannen til broren. I brevet fortel lensmannen om eit drap han har oppklara, samtidig som han tek eit oppgjer med broren. Alt blir avdekt undervegs, noko som er forventa i ein avslutta roman. Men romanen er berre delvis eit brev, for forma skiftar med vekslande synsvinkelbruk. Dette er greitt nok, men eg skulle ønske brevet hadde vore sett i kursiv eller noko for å skilje det frå resten av teksten.

Sjølve mordgåta er lett å gisse etter relativt kort tid, men boka har likevel eit særpreg som gjer den spesiell og leseverdig. Eg har liggande ei bok til av same forfattar, og eg må seie eg er spent på å sjå korleis stilen vert vidareført.

Denne boka har eg lese på papir, det går vesentleg fortare enn å lese lydbok. Eg har kopiert det Margrete skreiv om boka, sidan eg stort sett er samd i det ho skriv.
Ti å begynne med synest eg boka verka litt for "lett" men den kom seg etter kvart. Litt spesielt å lese krim utan dei vanlege hjelpemiddela som data, mobil, overvåkingskamera og slikt som politiet no kan bruke. Lensmannen i boka finn løysinga ved å snakke med folk og ved å observere. På slutten kom eg til å tenke på ein annan boktittel: "Forbrytelse og straff". Eg likte boka og anbefaler den til andre som gjerne les litt annleis "krim". 
Krimsjangeren er blitt så mangslungen etter kvart at eg heller ville kalt denne boka "Roman om en forbrytelse" slik somme krimforfattarar gjer.
Eg las nettopp at forfattaren fekk Rivertonprisen for debut-boka si. Bra!
Har bok nr.2 liggande, den skal eg også lese på papir.

Bok nr.27 - 2018: Sikre tegn på din død

En pasient forsvinner på Akershus universitetssykehus. Samme natt blir han funnet i et kott i kjelleren, med strupen skåret over. Da tidligere rettsmedisiner Jennifer Plåterud blir tilkalt for å undersøke liket, vet hun ingenting om hvor tett involvert hun selv er i drapet. I det ubarmhjertige sommerlyset blir hun tvunget til å se sammenhenger hun helst vil lukke øynene for. En psykologisk lukket rom/sykehus-krim befolket av Torkil Damhaugs univers av karakterer fra Romerriks-traktene. 

……………………………………………………………

Då har eg fått lese ut denne boka etter diverse problem med ripping etc.

Det er ein kriminalroman, men ikkje av det mest lettbeinte slaget. Det er rett og slett ei god bok. Godt skriven er den også-det einaste eg vil sette fingeren på når det gjeld språket er at dei framleis "ryggar bakover"-unnskyld meg, men finst det nokon som ryggar framover?

Etter at eg hadde lese ei stund reagerte eg på at boka var særdeles bra til å vere krim - og då eg såg på framsida, såg eg at den har fått Rivertonprisen. Det boka handlar om kunne faktisk ha skjedd i røynda.

Eg likar svært godt opplesaren Håkon Strøm. Han les roleg og tydeleg og utan for mange "effektar" som roping, synging etc.

Eg vil anbefale denne boka.  

Bok nr.26 - 2018: Veien over klippene.

Er sannheten alltid nødvendig for å kunne leve sant?

Lucia lever sammen med sin forlovede Jack i London. Hun skal hjem på ferie, hjem til den værharde barndomsøya på Helgelandskysten der hun vokste opp med sin italienske mor og norske far, med utedo og sanking av ærfugldun. Lucia frykter hva Jack vil si om de enkle kårene hun kommer fra, og tyr til en løgn, sier at moren er blitt syk og ikke orker besøk av andre enn henne. Det går troll i ord da moren brått og uventet dør mens Lucia er hjemme. Full av skyldfølelse kan hun ikke annet enn å si ja til å oppfylle morens siste ønske: Å sette ned urnen på hennes hjemsted på Liguriakysten, et sted Lucia aldri har vært og som moren sjelden snakket om. 

…………………………………………………………………………

Når framsida på ei bok viser ei dame- med ryggen til- som går bortover ein ve, ei brygge eller liknande, er eg alltid på vakt. Då er det gjerne ein såkalla "dameroman" á la ukeblad-følgjetong. Og slike bøker likar eg berre sånn passeleg. Men når eg hadde ein heil bunke lydbøker liggande og ingen ville rippast -utan denne, så blei det til at eg las den. Eg hadde heile tida ei kjensle av at eg hadde vore borti den før, og då eg søkte på bloggen mi-ja, så hadde eg lese den før. Det kan vere ei velsigning med dårleg hugs somme tider-for eg hugsa ingen ting. No har eg altså lese den for andre gong. Eg likar ikkje ordet "tidtrøyte" men dette var altså det. Det er ikkje så mykje historia det er så mykje i vegen med, men måten den er fortalt på.

Lucias motvillige Italia-reise blir ikke bare en reise mot sannheten om hva som skjedde da moren forlot landsbyen, men også en reise på leting etter seg selv.

Bok nr.25 - 2018: På grunn av et løfte

Manhattan, 02:17 om morgenen: Telefonen på Myron Bolitars nattbord ringer. I den andre enden er Aimee Biel - en skremt tenåring som har ringt til den ene voksne som har lovet å hjelpe henne hvis hun noen gang skulle havne i trøbbel. Han snubler ut av sengen, og kjører av sted for å hente henne på et kaldt gatehjørne og bringe henne i sikkerhet. Mot bedre vitende lar han henne overtale seg til å slippe henne av på en ukjent adresse i en forstad. Det skal vise seg å være en feiltagelse han vil angre. Aimee forsvinner inn i natten, og øyensynlig fra jordens overflate.

Drevet av skyldfølelse og Aimees fortvilte familie, bestemmer Myron seg for å bli personlig involvert i letingen. Men han har en plaget fortid, hvor hans kjære ofte har måttet ta støyten. Nå må Myron en gang for alle bestemme hvem han er og hva han står for, hvis han skal kunne redde både Aimee og seg selv.
………………………………………………………………………………
Eg er ikkje så veldig begeistra for denne typen kriminalromanar. No vurderer eg denne som lydbok. Særleg lydbøker bør vere det eg kallar "fokuserte". Med det meiner eg at det ikkje skal vere for mange digresjonar og avsporingar. Heller ikkje så mange personar å halde greie på-når ein ikkje les boka samanhengande blir det mykje å halde orden på. Denne boka var vel verken betre eller dårlegare enn andre bøker av samme forfattar. Det blir gitt ut mykje krim, særleg som lydbøker. Etter kvart vert ein kresen og vil ha noko nytt, ein ny vri etc. Ein vil gjerne bli litt overraska, det blei eg ikkje her.

Bok nr.24 - 2018: Paradisbakken

Det er nesten 25 år siden Camilla Carlsen ble funnet drept ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken. Saken ble aldri oppklart. Nå gjør Drammens-politiet en ny gjennomgang i håp om at de med nye øyne og nye metoder skal finne en løsning på saken. Camillas beste venninner har alle vært inne til avhør på nytt; nå møtes de på et utested for å diskutere opplevelsen og minnene fra den gang.
Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet drept i et utstillingsvindu. Måten liket er plassert på forteller at drapspersonen vil sende en beskjed. Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både fortidens spøkelser og nåtidens ferskere spor. .
…………………………………………………………………………………………………
No har eg lese ut den siste av dei tre krimbøkene av Marit Reiersgård, og eg likte alle tre, sjølv om denne siste vart litt i lengste laget for meg, med sine 400 sider. Men sidan det ikkje var stort anna eg kunne gjere i dag, tok eg meg på tak og las den ferdig. Veldig kjekt å lese bøkene fortløpande i rette rekkefølga. Forfattaren har fått god kritikk for alle bøkene, så det kjem sikkert fleire i samme seiren.