I «Dødvinkel» tegner Bjørn Olav Nordahl et bilde av Norge og Europa, i året før den store flyktningestrømmen startet for alvor.
Året er 2013, i pinsemenigheten i Oslo sitter et kristent iransk par foran forsamlingen. De har fått avslag på søknad om asyl, de frykter for sin fremtid, og for hva som vil skje med den informasjonen de sitter på. Hva kan de fortelle, og hva bør de for alltid tie om?
I Drammen bor journalisten Ingeborg Nergård Kahn, gift med Imran. Hun er tilbake etter fødselspermisjon, og får snart et par tips hun må følge opp, om Drammens-mafia, om mulig menneskehandel, og om korrupsjon på steder man minst av alt venter det. Samtidig plukker kollegaen Magdalena Mellomstrand opp en gammel sak som ikke gir henne ro.
Pengestrømmer i bevegelse, skruppelløse bakmenn og enkeltmennesker på flukt uten mulighet til å
Året er 2013, i pinsemenigheten i Oslo sitter et kristent iransk par foran forsamlingen. De har fått avslag på søknad om asyl, de frykter for sin fremtid, og for hva som vil skje med den informasjonen de sitter på. Hva kan de fortelle, og hva bør de for alltid tie om?
I Drammen bor journalisten Ingeborg Nergård Kahn, gift med Imran. Hun er tilbake etter fødselspermisjon, og får snart et par tips hun må følge opp, om Drammens-mafia, om mulig menneskehandel, og om korrupsjon på steder man minst av alt venter det. Samtidig plukker kollegaen Magdalena Mellomstrand opp en gammel sak som ikke gir henne ro.
Pengestrømmer i bevegelse, skruppelløse bakmenn og enkeltmennesker på flukt uten mulighet til å
styre sin egen skjebne.
..................................................................
Eg likar at bøker er relativt strengt komponert, utan for mange sidesprang. Særleg når eg les lydbøker. I dei fleste bøker er det ein hovudperson, i denne boka får aktørane spele solo kvar si stund, det er for så vidt greitt, men ein blir liksom ikkje så godt kjent med nokon av dei. Og så er det heile tida flytting. Vi er i Afrika, i Frankrike, i Drammen, Sverige etc. Det hadde lett for å rote seg til oppe i hovudet mitt- det blei liksom too much fram og tilbake. Eg blei aldri riven med sjølv om eg tidvis har hatt lange lesestunder. Men Helge Winther-Larsen les godt, det skal han ha.
..................................................................
Eg likar at bøker er relativt strengt komponert, utan for mange sidesprang. Særleg når eg les lydbøker. I dei fleste bøker er det ein hovudperson, i denne boka får aktørane spele solo kvar si stund, det er for så vidt greitt, men ein blir liksom ikkje så godt kjent med nokon av dei. Og så er det heile tida flytting. Vi er i Afrika, i Frankrike, i Drammen, Sverige etc. Det hadde lett for å rote seg til oppe i hovudet mitt- det blei liksom too much fram og tilbake. Eg blei aldri riven med sjølv om eg tidvis har hatt lange lesestunder. Men Helge Winther-Larsen les godt, det skal han ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar