Lahlums kriminelle resept
En seriemorder går løs i Oslo på begynnelsen av 70-tallet. Unge kvinner blir funnet kvalt på ulike steder. Ved siden av likene er et bilde av en maur plassert.
Som vanlig er psykologi og etterforskning i sentrum når Kolbjørn K2 Kristiansen blir satt på sin hardeste prøve. Hans Olav Lahlum spiller intrikat litterær sjakk der andre forfattere tyr til blodsprengt action og fråtsing i spekulative grusomheter, og som i vanlig sjakk er analysen viktig. Hvem kan ha hvilke motiver, og hvem har alibier? Men er det nok denne gang? Kan K2 og rådgiver Patricia stå overfor en morder som dreper for spenningens og oppmerksomhetens skyld? I så fall kan Maurtuemordene by på en helt ny kriminell resept fra mister Lahlums tastatur.
I morderens hode
Hedda Halvorsen, student på Menighetsfakultetet, blir funnet kvalt en høstmørk kveld på Røa. Ingen vitner, ingen spor, til og med Patricia er nødt til å gi tapt når bildet av en maur ved siden av liket er det eneste sporet.
To dager senere skjer et nytt drap, jazzsangerinnen Lisa Elea, fast inventar på syttitallets Club7, blir funnet kvalt. Igjen er bildet av mauren på plass. K2 leter møysommelig etter noe annet de to drepte kan ha til felles, og til slutt, etter å ha gjennomført avhør etter avhør og daglige konsultasjoner med Patricia, er han på sporet. Så blir en kvinne fra et helt annet miljø i Oslo funnet kvalt med en identisk maur ved siden av seg.
Innerste tanker
Lahlum lar oss gå inn i seriemorderens innerste kursive tanker, lar morderen så å si tenke høyt i enkelte kapitler, uten at det leder oss nærmere den mistenkte eller gir oss en dypere forståelse for hvorfor morderen gjør det han gjør. Et nytt, intrikat sjakktrekk av Lahlum, som bidrar til å gjøre dette til ”en psykologisk thriller”. Men selv om du blir kjent med et komplett ubegripelig sinn, er du fortsatt sjakk matt og nødt til å lese videre med 70-tallets tidskoloritt flimrende over netthinnen, hele tiden på desperat jakt etter den skyldige.
Både leser og løser
Vil du ha en bok der du både leser og løser, er dette midt i blinken. Alle steiner blir snudd trill rundt, brikke etter brikke legges på plass i en sjarmerende, dog noe gammelmodig stil og svært dannet tone. I tillegg er det ambivalente kjærlighetslivet til K2 en knallrød tråd. Forlovelsen med Miriam fra forrige bok er brutt, og nye muligheter åpner seg når Patricia viser seg å være i besittelse av følelser. Det innebærer at K2 må holde sengetøyet sitt rent, men om han får bruk for det er en annen sak. For Lahlum fornekter seg selvfølgelig ikke. Han holder deg på pinebenken, også når det gjelder K2s kjærlighetsforhold. Men fortvil ikke, selvsagt blir du belønnet til slutt. Når Maurtuemordene er lest og løst, har du svaret – og resepten – på både forbrytelser og kjærlighet.
.................................................................
Eg har limt inn ein såpass lang omtale frå nettet, så det eg har å tilføye er mi personlige meining.
1. Lahlum skriv godt. Han tilbakedaterer språket sitt til ca 1970, og det verkar svært autentisk.Eg synest det er litt artig. Sjølve krimsjangeren hans er også litt "gammalmodig", eller i gammal stil.
2. Boka er veldig ryddig på den måten at her er få personar og enkel handling. Derfor egner boka seg for lydbok.
3. Nils Nordberg les godt, roleg og tydelig utan skrik og skrål og tilgjorte stemmer. Behagelig å høyre på.
4. Boka er ikkje spennande, men eg har lese den på ganske kort tid, så der må vere eit "driv" i den likevel. Boka er på 11 CD-plater
Som vanlig er psykologi og etterforskning i sentrum når Kolbjørn K2 Kristiansen blir satt på sin hardeste prøve. Hans Olav Lahlum spiller intrikat litterær sjakk der andre forfattere tyr til blodsprengt action og fråtsing i spekulative grusomheter, og som i vanlig sjakk er analysen viktig. Hvem kan ha hvilke motiver, og hvem har alibier? Men er det nok denne gang? Kan K2 og rådgiver Patricia stå overfor en morder som dreper for spenningens og oppmerksomhetens skyld? I så fall kan Maurtuemordene by på en helt ny kriminell resept fra mister Lahlums tastatur.
I morderens hode
Hedda Halvorsen, student på Menighetsfakultetet, blir funnet kvalt en høstmørk kveld på Røa. Ingen vitner, ingen spor, til og med Patricia er nødt til å gi tapt når bildet av en maur ved siden av liket er det eneste sporet.
To dager senere skjer et nytt drap, jazzsangerinnen Lisa Elea, fast inventar på syttitallets Club7, blir funnet kvalt. Igjen er bildet av mauren på plass. K2 leter møysommelig etter noe annet de to drepte kan ha til felles, og til slutt, etter å ha gjennomført avhør etter avhør og daglige konsultasjoner med Patricia, er han på sporet. Så blir en kvinne fra et helt annet miljø i Oslo funnet kvalt med en identisk maur ved siden av seg.
Innerste tanker
Lahlum lar oss gå inn i seriemorderens innerste kursive tanker, lar morderen så å si tenke høyt i enkelte kapitler, uten at det leder oss nærmere den mistenkte eller gir oss en dypere forståelse for hvorfor morderen gjør det han gjør. Et nytt, intrikat sjakktrekk av Lahlum, som bidrar til å gjøre dette til ”en psykologisk thriller”. Men selv om du blir kjent med et komplett ubegripelig sinn, er du fortsatt sjakk matt og nødt til å lese videre med 70-tallets tidskoloritt flimrende over netthinnen, hele tiden på desperat jakt etter den skyldige.
Både leser og løser
Vil du ha en bok der du både leser og løser, er dette midt i blinken. Alle steiner blir snudd trill rundt, brikke etter brikke legges på plass i en sjarmerende, dog noe gammelmodig stil og svært dannet tone. I tillegg er det ambivalente kjærlighetslivet til K2 en knallrød tråd. Forlovelsen med Miriam fra forrige bok er brutt, og nye muligheter åpner seg når Patricia viser seg å være i besittelse av følelser. Det innebærer at K2 må holde sengetøyet sitt rent, men om han får bruk for det er en annen sak. For Lahlum fornekter seg selvfølgelig ikke. Han holder deg på pinebenken, også når det gjelder K2s kjærlighetsforhold. Men fortvil ikke, selvsagt blir du belønnet til slutt. Når Maurtuemordene er lest og løst, har du svaret – og resepten – på både forbrytelser og kjærlighet.
.................................................................
Eg har limt inn ein såpass lang omtale frå nettet, så det eg har å tilføye er mi personlige meining.
1. Lahlum skriv godt. Han tilbakedaterer språket sitt til ca 1970, og det verkar svært autentisk.Eg synest det er litt artig. Sjølve krimsjangeren hans er også litt "gammalmodig", eller i gammal stil.
2. Boka er veldig ryddig på den måten at her er få personar og enkel handling. Derfor egner boka seg for lydbok.
3. Nils Nordberg les godt, roleg og tydelig utan skrik og skrål og tilgjorte stemmer. Behagelig å høyre på.
4. Boka er ikkje spennande, men eg har lese den på ganske kort tid, så der må vere eit "driv" i den likevel. Boka er på 11 CD-plater
2 kommentarer:
Kan tenke meg å lese den etter Innsirkling!
Eg skal legge den inn på ein minnepenn, så får du den ved høve. Du vil vel ha Harpesang også?
Legg inn en kommentar