«Om våren» er tredje bind i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans nyfødte barn.
I denne romanen følger vi en far og hans tre måneder gamle datter gjennom en dag om våren, fra soloppgang til solnedgang. Romanen handler om den strøm av små hendelser som utgjør våre liv, og om den himmelen våre liv utspiller seg under. Om våren er en roman om livets begynnelse, om lyset, men også om mørket.
Om vinteren gikk vi i mørket, langt unna det første lyset som kunne vise seg som en blek stripe i horisonten, og om himmelen var skyfri da, føltes det som om vi befant oss midt ute i universet et sted, blant stjerner og planeter, mens lyset i sommerhalvåret likesom løftet fram det som var her, markene og trærne, jorden og gresset, tettere og rikere jo nærmere midtsommer vi var. Nå var det fortsatt noe sparsommelig over alt, landskapet var uten den dype fylden sommeren kom med, trærnes grønne var ennå bare et skjær, for slik er april: knopper, spirer, uvisshet, nøling. April befinner seg mellom den store søvnen og det store spranget. April er lengselen etter noe annet, hvor det andre ennå er ukjent.
..................................................................................................
Denne boka er på 5 CD-plater, men eg har brukt lang tid på den fordi eg har hatt anna å styre med. I dag las eg siste delen. Eg har også lese dei to bøkene som kjem før denne. Dei var litt spesielle, men i denne boka er vi tilbake til "Min kamp"-livet. Alt er nært og sårbart, og Knausgård gir av seg sjølv. Han fortel om det fjerde barnet sitt, både før og etter fødselen. Og om dei andre barna og elles om livet i Skåne der dei bur no. Det store problemet i livet deira er mora som ikkje er frisk. Det er mange tunge dagar før det nye barnet kjem i april. Og Knausgård filosoferer og auser av kunnskapane sine Eg likte våren betre enn både hausten og vinteren, også i bokform. Eg er og blir Knausgård-fan, uansett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar