Bok nr.71 -- 2013: Barfotdronningen.

Hun går i land i Càdiz – fri, men med ytterst få muligheter til å brødfø seg selv. Etter dramatiske hendelser ender hun i Sevilla hvor hun finner veien til sigøynerstrøket og med ukuelig pågangsmot får innpass og arbeid. Hun blir kjent med sigøynerkvinnen Milagros og de blir etter hvert uatskillelige venner.
Flamencoen vokser frem som noe mer enn sang og dans sigøynere imellom, men også som noe spanjoler er fascinert av. Dansen fører kvinnene til Madrid.
Falcones belyser de historiske og psykologiske prosessene som gjør det mulig for kvinnene – tross fordommer og ussel fattigdom – å tro på livet, forelske seg, tåle motgang og lidelser, og kjempe for det de mener er rettferdig.
...........................................................
Det er utrulig dumt å begynne på ei lydbok med 21 CD-plater midt opp i jula. Det blir lese mindre pr. dag og det tek utrulig lang tid å bli ferdig når kvar plate er på ca 70 minutt. Derfor kan det hende eg gjer boka urett når eg skal bedømme den.
"Barfordronningen" er, i likheit med "Havets katedral" av same forfattar, ein historisk roman. Men ikkje frå Barcelona. Denne gongen tek han oss med til sigøynermiljøet i Sevilla på 1750-talet. Sigøynarane lever etter sine eige skikkar og lover og menger seg lite med andre folkeslag.Og der er feidar mellom ulike sigøynerfamiliar.Så hender det at medlemmene i familiane blir spreidde rundt i landet, av ulike årsaker, og lesarane får innblikk i det som skjer i heile riket.Her er det mykje interessant historisk stoff innimellom.

Når ein skriv ein historisk roman,må ein gjere mange val. Kor mykje skal ein ta med av den "verkelige" historia, og kor mykje skal ein dikte inn. Som regel blir det til at forfattarane plasserer fiktive personar i ein historisk kontekst. Men så skjer det i denne boka, det som ofte skjer når eg les slike bøker; den fiktive historia blir berre så altfor eventyrlig, så langdryg og til dels uinteressant. Då eg las denne boka , hugsa eg noko som ein lærar skreiv som kommentar til ein stil eg hadde skrive: "Du har så lett for å skrive at du står i fare for å bruke for mange ord."
Forfattaren av "Barfotdronningen" har etter mi meining brukt altfor mange ord, noko som er særdeles tydelig når ein les lydbokversjonen og ikkje kan "skumme" kjedelige avsnitt.
Eg likte heller ikkje så godt "Havets katedral" -om det kan vere til trøst.(Eg veit at mange likte den).
Det beste med boka, var i grunnen etterordet.
Men FOR ein TV-serie det kunne blitt, om engelskmennene tok tak i fortellinga!