Bok nr.6 - 2018: Her hos de levende

I «Her hos de levende» fletter Levi Henriksen sin egen fars historie inn i en roman om lånte hoppski, stjålne fiskestenger og varme hender, om å gå seg vill og finne hjem.

Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender er solgt og skal rives.
Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hopppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig.

Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har bruttt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene fra farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.

...........................................................................
Denne boka har eg stort sett lese mens eg har vore på Heimen.
Når det gjeld Levi Henriksen er eg ikkje heilt nøytral. Eg elskar bøkene hans ! Dei skildrar folk og hendingar så ekte, nakent og rått -at det er ei fryd. Her er ikkje litterære krumspring i fortid og notid. Ikkje flyttar han personane rundt heller. Han gjer det heilt enkelt, han fortel ei historie. Og historia er vond på mange måtar, men det kjem noko godt ut av det også. Som så mange andre i vår tid tek han utgangspunkt i ei sann historie, men plussar på litt ekstra. Eg kan forstå det viss somme meiner at bøkene er banale -men som sagt: Eg elskar dei!