Bok nr. 4 - 2014: Lindemanns tivoli.

Dette er framhald av boka "Lindemann & Sachs" som eg las før jul. Eg må innrømme at eg har lite greie på økonomi og finans på høgt nivå, så det er ikkje alt eg får med meg i desse bøkene. Likevel synest eg dei har vore interessante, særlig denne siste.

Eg har litt problem med å samanfatte kva bøkene handlar om, derfor dette utklippet frå nettet. Det som eg finn mest interessant er å få eit innblikk i korleis finanssystemet virkar, og filosoferinga omkring "butikk" og moral. Eigentlig skulle eg ha lese bøkene i samanheng, for det er ein del folk å halde orden på, særlig når ein les lydbok.

Dahl skuffer ikke.
På den bakgrunnen var jeg ekstra spent da en ny bok forelå med utgangspunkt i den finansielle kombinasjonen Lindeman & Sachs og romanen av sammen. For å ha det unnagjort; jeg er ikke skuffet denne gangen. Der den første boken, med utgangspunkt til 70-tallet og vennskap, rivalisering og etter hvert bittert fiendskap mellom de to pengenestorene Vebjørn Lindeman og Erling Sachs, lar Kjell Ola Dahl denne nye romanen finne sitt handlingsrom i løpet av tre år på 90-tallet.
De to nå litt mer enn middelaldrende fiendene viker – mer eller mindre – plass for sine barn og deres ektefeller, kjærester, elskerinner. Ulrikke Sachs, Per Ole og Anders Lindeman. På scenen slipper også den yngre finanssluggeren Jim Klafstad til; Per Ole Lindemans studiekamerat, co-gründer og beste venn. Sammen med den programmeringstalentfulle Anders Lindeman, som er personlig konkurs og ellers forakter sin bror av et godt hjerte, dukker en indisk venn av ham opp, minst like informasjonsteknologisk lovende som Anders. Det er midt i internetts første virkelig store blomstringstid; de to ender opp som gründere. Barnet heter Tivoli AS. Dataspill og en ny nettleser er idékapitalen.

En underholdene mikstur

Fortellingen i «Lindemans tivoli» fremstår som en mikstur av familiesaga, såpeopera, teknologi- og finansthriller og god gammel røverhistorie. Og; det er riktig underholdende, vesentlig bedre fokusert og målrettet enn den første. En av grunnene til dette er Dahls evner som forteller med en ekstra flair for mange baller i lufta samtidig, en annen er at mannen ikke bare kan dette stoffet; han vet hvordan kunnskap og innsikt kan formidles skjønnlitterært uten å bli påtrengende; informasjonsteknologisk historie (om vi skal kalle 90-tallet for nær eller fjern IT-fortid er diskutabelt), finansmarkedenes ulike måter å virke på og hvordan en pengebader med urent mel i posen opererer. Innimellom slippes til glimt av levende mennesker med kronglete følelsesliv – kronglete, men troverdig; usentimentalt, men nært formidlet.
Jeg innrømmer åpent at jeg fremdeles håper Kjell Ola Dahl har en virkelig ambisiøs og vellykket kriminalroman på beddingen. Igjen. I mellomtiden har jeg hatt noen riktig interessante og underholdende timer med Lindemans tivoli. Aller mest morsomt var det å lese side 467 rett etter en nyhetssending full av en viss krise. Den siden er det som i enkelte sportssammenhenger kalles en innertier. Det er bare å glede seg.