Bok nr. 50 - 2013: Rydde ut.

Engasjerende og nær beretning om alt som kan bli borte.Språkforskeren Elinor Smidt får litt uventet tilbud om en vitenskapelig stilling i Finnmark. Som del av et forskningsprosjekt om utdøende språk skal hun studere sjøsamisk. Forfatteren Helene Uri får en like uventet telefon. Stemmen i den andre enden presenterer seg som en slektning av henne. I løpet av samtalen får Helene Uri vite at hennes oldefar var sjøsame, noe familien aldri har snakket om. Den ene historien er diktning, den andre er sann..Begge er blitt til i sorgprosessen etter at Helene Uri mistet sin egen mor. Sammen blir disse ulike fortellingene til en gripende roman om søringer og nordlys, om språk og familie, om ord og tilhørighet. Og om at noe og noen kan bli borte for alltid.
.....................................................................
Dette har eg henta frå nettet, sjølv ville eg kanskje lagt vekk på andre ting i boka, men eg skal nøye meg med å skrive mi høgst private meining . La meg begynne med å konkludere med at dette er ei av dei mest "spennande" bøker eg har lese på lenge. Ikkje spennande på den måten som ein kriminalroman er det, men spennande i tema og oppbygging. Her får vi to romanar i eitt; vi får forfattaren si fortelling om eige liv og familie, og fortellinga om Ellinor, ein fiktiv person. Den første fortellinga i første person, den andre med ekstern fortellar.
Dette er ei bok for den som er interessert i språk i vid forstand, i slekt og familie og slektsforsking. Det er ei bok for dei som sjølve har mist nokon dei saknar, til dømes foreldre, og gjerne skulle visst meir om dei og livet deira. Det er ei bok som bringer fram eigne minne frå barndommen. Eg veit ikkje om det er rett å seie det, men eg trur det er ei bok meir for kvinner enn for menn.
Eg kunne ha skrive mykje meir om denne boka, men anbefalinga mi er: Les den sjølv!