Omtale fra forlaget
Urovekkende og bevegende ny roman fra Trude Marstein
Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening - men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.
………………………………………………………………………………………………………
Denne boka har eg lese på papir. Den er på ca.430 tettskrivne sider, så det har tatt ei tid å lese den.
Eg har spurt meg sjølv kva som gjer at eg les ei så langdryg bok som ikkje er spennande på nokon måte. Eg har ikkje fått eit viseleg svar. Heile boka er ein lang monolog. Det er Monika som fortel historia om seg sjølv og familien sin. Og om alle sambuarane ho etter kvart flyttar i frå, og om det einaste barnet ho får. Der er mykje å lese om boka på nettet, og den har faktisk fått terningkast 5.
Eg vil verke anbefale boka eller råde nokon til ikkje å lese den.
Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening - men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.
………………………………………………………………………………………………………
Denne boka har eg lese på papir. Den er på ca.430 tettskrivne sider, så det har tatt ei tid å lese den.
Eg har spurt meg sjølv kva som gjer at eg les ei så langdryg bok som ikkje er spennande på nokon måte. Eg har ikkje fått eit viseleg svar. Heile boka er ein lang monolog. Det er Monika som fortel historia om seg sjølv og familien sin. Og om alle sambuarane ho etter kvart flyttar i frå, og om det einaste barnet ho får. Der er mykje å lese om boka på nettet, og den har faktisk fått terningkast 5.
Eg vil verke anbefale boka eller råde nokon til ikkje å lese den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar