Handlingen kan ramses opp slik: Åtte år gamle Lycke forsvinner og TV-reporter Ellen Tamm blir følelsesmessig engasjert. Lyckes skilte foreldre oppfører seg mistenksomt, det samme gjør hennes stemor. Den eneste som ikke blir mistenkt, er også den som er morderen. Det skjønner leseren litt for fort.
For Mikaela Bley har en voldsom trang til raskt å føre leseren i to bestemte og låste spor: enten handler det om pedofili eller så er det en konflikt mellom foreldrene som har utløst ugjerningen. Men leserne skjønner jo at det ikke kan være så opplagt.
I tillegg dikter Bley opp en skandaløs og utroverdig pressekonferanse, der journalistene får stille de merkeligste og følelsesløse spørsmålene til Lyckes foreldre.
Det er ikke det at «Lycke» er direkte dårlig – men den er ikke spesielt bra. Den er så ordinær at man ikke helt forstår hvorfor den er utgitt – og spesielt ikke oversatt til norsk.(VG- stort betre kan det ikkje seiast).
...............................................................
Når eg tenkjer på at det vert skrive mange GODE bøker som ikkje blir utgitt i lydbokversjon blir eg litt oppgitt over at dei brukar ressursar på heilt likegyldige manus som dette.
Men den var lettlesen og nokså underhaldande så den var grei nok som tidtrøyte, og den var ikkje så rosa som eg først trudde
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar