Bok nr.59 - 2016: Alltid tilgivelse

Tre år er gått siden Torunn reiste fra Neshov og søkte tilflukt hos Christer i skogen utenfor Oslo. Erlend og Krumme er blitt travle småbarnsfedre med nye, strålende utsikter til det gode liv i København. Skjønt livet – det kan ingen ta for gitt. Margido har funnet tilbake til sin Gud, men må samtidig ta konsekvensen av at det er nye tider også i gravferdsbransjen. Torunn har fylt førti og begynner å innse at hun ikke har noen fremtid hos den notorisk utro hundekjøreren. Men hva skal hun gjøre med livet sitt videre? Finnes det tilgivelse for at hun sviktet Neshov-familien den gangen?
Hvordan skulle folk greie å prise livet når de ikke kjente til døden? Margido kjente til døden. Var det noen som kjente til døden, så var det vel han. Og her satt han og dagdrømte om døden uten akkurat å prise livet i særlig grad. Han lukket øynene og inhalerte dypt gjennom nesa, det luktet sterkt og ekte av denne naturen han ikke hadde noe forhold til, alt ble borte for ham, her satt han som en tykkfallen levning med skitne sko og et sammenkrøllet matpapir mellom hendene. Hadde bare tingene gått annerledes for seg da Torunn kom den gangen, slik at hun ikke hadde forduftet og alt ble lagt brakk. Han savnet henne så inderlig.
....................................................................................
Først i boka får vi eit resymé  av det som har hendt dei siste tre åra-åra etter at Torunn reiste frå Neshov. Det var veldig greitt, så kom ein inn på sporet att.
Elles handlar det om Erlend og Krumme i Danmark, korleis dei ordnar opp med barnestell etc. Og om Margido som har sitt å takast med og Torunn. Det blir mykje matlaging, vasking, vinduspuss og anna husarbeid. I meste laget sjølv for meg. Det virkar ganske trivielt for å seie det forsiktig.
Men eigentleg handlar boka like mykje om indre "opprydding". Det å gi slepp på gamle vanar, gamle tankar, gammalt nag og starte livet igjen etter katarsis. Det å flytte og kaste, det å smake på ny mat, det å kaste gammalt skrot, begynne i ny jobb m.m. er ein bodskap om at det aldri er for seint å ta tak i livet sitt, gløyme gammalt hat, sjå nye vegar. "Believe in change" står det på eit skjerf eg har fått av Solveig (Det står på mange språk). Boka er svært enkel, men bodskapen er god.