Bok nr.82 - 2014: STONER

Litteraturen er full av uoppdagede perler. «Stoner» er en av dem. Boken utkom i 1965 i et opplag på slunkne 2000. Og ble fort glemt.
40 år senere ble den gjenutgitt i en amerikansk klassikerserie. «Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», fastslo The New Yorker. Berømte forfattere trykket den til sitt bryst. Utenlandske forlag ble nysgjerrige. Og langsomt – like langsomt som bokens handling skrider frem – er den glemte romanen i ferd med å erobre verden.
Den ytre handlingen lar seg lett oppsummere: Bondesønnen William Stoner begynner å studere agronomi. Han skal overta familiegården, men lar seg – noe overraskende – fengsle av litteratur og språk. Til slutt frasier han seg gården og velger en akademisk karriere. Som universitetsprofessor blir han en eksentrisk skrue. Han lever i et kaldt ekteskap, han forelsker seg i en yngre student, han støter på motgang på universitetet, og til slutt dør han.
Et liv, kort og godt.
John Williams' språk – nydelig oversatt av John Erik Bøe Lindgren – er neddempet og tilsynelatende enkelt. Men underteksten er rik. Alt det usagte vibrerer mellom linjene.
I korte riss skisserer Williams hva det vil si å være menneske. Hans innsikt i menneskesinnet synes grenseløs. Presist og tidvis poetisk oppsummerer han ulike menneskers karaktertrekk og skjebner.
Det er ikke godt å si hva det er ved denne boken som griper fatt i deg. Som all stor litteratur rommer den noe udefinerbart – ja, noe magisk – som du hele tiden fornemmer uten helt å klare å sette ord på det.
Det skjer ikke så mye. William Stoner vakler gjennom tilværelsen. Dagene går. Årene går. Små og store hendelser fletter seg i hverandre. Og plutselig en dag er det hele over.
Akkurat så meningsløst – eller meningsfylt? – er et liv.
Deler av boken er vond å lese. Deler fyller en med oppstemthet. Jeg tror du skal lete lenge for å finne en likeglad leser.
Et lavmælt mesterverk.
......................................................................................
Denne bokmeldinga kunne eg godt ha skrive sjølv, men eg er ikkje så flink å formulere det eg meiner.
Det første som slo meg då eg begynte å lese boka, var at den virka så gammaldags. Men så såg eg at den var gitt ut i 1965-og det er faktisk ei stund sidan, sjølv om det ikkje vikar sånn for meg. Det er ei god bok, men den har ein veldig trist undertone, heile vegen. Passar særdeles godt for engelsklærarar.