Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg. Høsten 2012 får Gaute Heivoll for første gang se de mange filmopptakene bestefaren gjorde våren og sommeren 1978. Der får han se mormoren, sine unge foreldre, og ikke minst seg selv som nyfødt gutt. Men det mest fremtredende i opptakene er likevel hagen, som besteforeldrene pleiet med kjærlighet og omsorg. I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har muligheten.
............................................................
Denne forfattaren tek utgangspunk i hendingar frå det verkelige livet i alle bøkene sine, i alle fall alle eg har lese. Dette er ein fabelaktig forfattar; han skriv så bra at det grip ein djupt i hjerterøtene, sjølv om det ikkje alltid skjer så mykje. Denne boka handlar om besteforeldra hans. Det er ei bok som gjer lesaren til "meddiktar". Den får oss til å hugse dei som var; og vi som sjølve er gamle, kjenner oss att. Ser at boka har fått terningakast 5 og 6 på nettet.
Boka blir lesen på sørlandsdialekt, noko som gjer den svært autentisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar