søndag, juni 01, 2014

Bok nr 35 - 2014: Valdemarsdag




Valdemarsdag av Kim Leine (Heftet)



Etter utdannelse som sykepleier arbeidet Kim Leine på Grønland i 15 år. I 2004 vendte han tilbake til Danmark og debuterte med den rå erindringsromanen Kalak (2007), som skildrer en danskes tilværelse og nedtur på det moderne Grønland.

Hans andre roman, Valdemarsdag (2008), utspiller seg i førkrigstidens København. Hele boken utspiller seg på en enkelt dag - Valdemarsdag den 15.6.1938 - med omdreiningspunkt i en familietragedie og et blodig sjalusimord.
I 2009 utkom Tunu, hvor Kim Leine søker tilbake til Grønland, denne gang som ramme for fortellingen om en ung dansk mannlig sykepleiers møte med det grønlandske samfunn og bygdekulturen. Denne ble i 2012 fulgt av den bredt anlagte romanen Profeterne fra Evighedsfjorden, der Kim Leine med bakgrunn i virkelige hendelser på slutten av 1700-tallet fletter skjebner og kulturmøter sammen i en overbevisende fortelling. For denne romanen ble Kim Leine tildelt Jytte Borberg Prisen (2012), De Gyldne Laurbær og Nordisk råds litteraturpris (2013).
.......................................................................................................
Eg har lese "Profetene i evighetsfjorden" før, det er litt av ein murstein på ca 700 sider, men eg las den som lydbok. Det var Kim Leines tredje bok.
No har eg lese den andre boka hans, på papir, og den var på vel 200 sider.
Eg har sett eit intervju med han på NRK 1 -og han er ein spesiell type. Han skriv så medrivande at det mest er uråd å legge frå seg bøkene. Det skjer noko heile tida. Han er ei fortellar! Han fortel det som skjer, og så er resten opp til lesaren. Eg anbefaler dei som ikkje har lese bøkene hans om å gjere seg kjend med denne forfattaren.
Språket er litt artig, det er moderne bokmål med både ei og a-former, men så skin dansken litt igjennom.

Ingen kommentarer:

Dagbok 2024: 23.desember: GOD JUL

 Klokka er no 18.20, temperatur-målaren står på 0,  det er opplett-og på markane ligg det litt snø. Eg håper i mitt stille sinn at det ikkje...