Bok nr.66 - 2014: Arsenikktårnet

Arsenikktårnet er en bredt anlagt roman, en til dels munter, til dels sørgelig og til dels burlesk fortelling om tre generasjoner kvinner, slik livet utspiller seg for hver av dem gjennom et dramatisk århundre.En roman om rå livsforhold, om teaterdrømmer og ukuelig overlevelsesvilje, og om ulykkelig kjærlighet som preger flere enn de to involverte.
Når Thereses mormor, Malie, endelig dør, jubler mange i familien. I etterkant av begravelsen til den for lengst glemte skuespillerinnen avdekkes en dramatisk historie om hvordan en ung kvinnes erotiske frihetsbehov får konsekvenser for senere generasjoner.Den verden Malie kommer fra, er så forskjellig fra Thereses, at ingen sammenligning er mulig. Finnes det noen som helst forbindelse mellom skjenkestuen i den nordsjællandske landsbyen Hvideleje på begynnelsen av 1900-tallet og dagens Norge?Den unge vertshuspiken som blir misbrukt av faren sin og flykter hjemmefra med en teatertrupp, har tilsynelatende ingenting til felles med den moderne kvinnen som mange tiår senere setter seg på flyet til København for å delta i mormorens begravelse.Når begravelsen feires med lettelse og øl og snaps, kunne man tro at historien var over. Men det er der den begynner.
.........................................................................................................................
For kort tid sidan las eg Anne B. Ragdes bok "Jeg har et teppe i tusen farger" der ho fortel om mor si. Mora hadde vanskelig for å vise kjærleiken sin til døtrene og var på mange måtar annleis enn andre mødrer. Mora var eigentlig dansk, men ho besøkte nesten aldri si eiga mor i København.
Ho kalla henne ved fleire høve" Den gamle heksen".Og kanskje var ho det, men kva hadde gjort henne slik. Denne boka handlar mest om henne, altså Annes bestemor.(Det trur eg ikkje eg var klar over første gong eg las boka). Ho hadde på mange måtar eit eventyrlig liv på godt og vondt, kanskje mest det siste.Her er mange mindre fortellingar inne i den "store"-eg synest til dømes at fortellinga om Mogens som gifta seg med bestemora var veldig fin. 
Eg hugsa lite og ingen ting att frå sist eg las boka- det einaste eg hadde klart for meg var at eg hadde likt den. Den blir vel for alltid ståande som forfattaren si beste bok. Eg har gått med boka på øyret no om dagane når eg har vore her åleine, og angrar ikkje at eg las den om att. Som Margrete seier: Det er betre å lese ei god bok om att enn å lese ei dårlig bok.
Eg anbefaler både denne boka og den hittil siste boka til Anne B. Ragde.