Bok nr. 72 - 2015: Det frosten tok.

Kari Nygaard

Det frosten tok

I et muntlig, adjektivrikt språk skildrer forfatteren hverdagsliv og drama når fjellbønder og samer barker sammen i kampen for overlevelse.
Romanen er bygget på historiske hendelser, og uårene under Napoleonskrigene danner bakteppe når striden topper seg på Gauldalsvidda.
Bønder fra distriktet stjeler og slakter ned 392 rein, fordi dyrene skader de skrinne beitene bøndenes husdyr er avhengige av. De frykter også samenes mystiske makt, deres påståtte evne til å gande sykdom og død på fiendene.

Bok
År med hungersnød rammer alle parter hardt, og to kvinner finner sammen på tross av gamle fiendebilder.

Samekvinnen Marjja og bondekonen Lea har også fordommer og angst, men finner et urgammelt kvinnefellesskap. Begge har mistet sin mann etter striden, begge frykter for eget og barnas liv, men vakler mellom frihetslengsel og håpløshet. Deres vennskap bygges også på en utveksling av kunnskap, særlig innen folkemedisin.
Man har sluttet å brenne hekser, men uvanlige kunnskaper om pleie av skadde og syke kan føre til trusler og straff fra så vel prest som lensmann. Særlig er Marjja utsatt, for hun lever et hemmelig og forbudt liv i pakt med sin samiske kultur, under et tynt ferniss av kristendom.
Hun er romanens sterkeste karakter, ofte i sentrum av de fineste miljøskildringene, enten handlingen foregår i ei mørk lita stue eller i storslagen natur.
...........................................................................
Denne boka har eg lese på papir, sånn langsmed. I går tok eg meg på tak og las resten. Det går mykje snarare å lese på papir enn å høyre lydbøker. Boka er på ca 370 sider.
Det er den andre boka eg les av Kari Nygård, og eg trur knapt ho har skrive fleire. Den første var Bella Coola. Margrete meiner at "Det frosten tok" er den beste av dei to, og det er eg einig i.
Det er avslappande og kjekt å lese ei "gammaldags", kronologisk fortelling, der ein ikkje heile tida må flytte seg i tid og rom. Eg las i ein kritikk at Kari Nygård blir samanlikna med Anne Karin Eldstad. Ho set fiktive menneske inn i ein historisk kontekst. Men det er det jo veldig mange som gjer. Det mest interessante for min del var å få vite litt meir om samane og korleis dei vart sett på av andre nordmenn.
Det paradoksale er at når eg først las ei papirbok, så var det ei bok som hadde fungert veldig bra som lydbok.