Bok nr.67 -2015: Sett ut en vaktpost

Ikke oppfølger

Ved første øyekast framstår «Go Set A Watchman» som en direkte oppfølger til «Drep ikke en sangfugl». Det er imidlertid mer komplisert enn som så, og det er nødvendig med noen ord om utgivelseshistorien.

Harper Lee skrev «Go Set a Watchman» midt på femtitallet og sendte den til forlaget i 1957. Redaktør Tay Hohoff så potensialet i boka, men hun ba Lee skrive historien om til et barnlig perspektiv. Slik oppsto «Drep ikke en sangfugl», utgitt i 1960. Handlingen begynner ca. 1933, med Jean Louise Finch, i barndommen kalt Scout, som hovedperson og fortellerstemme.

I «Go Set a Watchman» er Jean Louise stadig bokas hovedkarakter, men her fortelles det i tredje person.

Fortellingen starter ca. 1955 i det 26 år gamle Jean Louise er på vei til den fiktive hjembyen Maycomb i det sørlige Alabama. Hun skal besøke faren, Atticus, advokathelten fra «Drep ikke en sangfugl».

Store endringer

Men Maycomb og Alabama forandrer seg raskere enn Jean Louise kan oppfatte. «Atomalderen» drar med seg husholdningsapparater og fjernsyn, men selve samfunnsstrukturen, måten å leve på endrer seg også. Det gjelder ikke minst den svarte befolkningens plass.

Verre er det for Jean Louise å oppdage at også faren har forandret seg. Han er tilsynelatende ikke den rakryggede gentleman og tolerante far hun kjente og stolte på.

Hun blir vitne til et slags borgerrådsmøte – med faren og kjæresten som deltagere – som diskuterer hvordan fortsatt rasesegregering kan sikres. Taleren er en rasist av det mest primitive og avskyelige slaget.

I Jean Louise utløses en svær krise. Hun vil bryte med faren, bakgrunnen sin, alt.

Denne krisen skriver Harper Lee fram på en sterk måte – sammenhengen med det frittalende barnet Scout er tydelig, og leseren oppfatter tydelig Jean Louises enorme kvaler.
...........................................................................
No har eg lese ut enda ei bok, den var ganske kort, berre 6 CD-plater.
For ikkje lenge sidan las eg "Drep ikke en sangfugl" - for andre gong.
Denne boka kom ut for ikkje lenge sidan til tross for at den blei skiven for lenge sidan. Eg hadde ingen forventningar til boka, men vart gledelig overraska. Eg synest faktisk den vart ganske interessant etter kvart.
Det som slår meg er at det i grunnen ikkje har skjedd så veldig mykje sidan 1950-talet når det gjeld syn på andre rasar og  kulturar. Men no gjeld det ikkje først og fremst negerane i Amerika.
Unge folk vil kanskje reagere på at ordet neger blir brukt om afroamerikanarar, men det var heilt vanleg på den tida.Når ein les såpass gamle bøker, må ein ta omsyn til tida dei var skrivne; eg var 15 år i 1955 og forstår ganske godt diskusjonane mellom Jean Louise, som har budd i New York ei tid, og dei som har levd heile tida i sørstatane.