En gammel, døende mann inviterer sine nærmeste til en middag i London. Han bærer på en stor hemmelighet som ikke skal avsløres før alle sitter rundt bordet. Vi følger hans og gjestenes forberedelser til den store middagen. Men er de egentlig ekte - eller bare figurer i romanprosjektet til den andre hovedpersonen?
Det begynner kl. 14.50 på Paddington Station, i hjertet av London. Eller en septemberkveld i 1968, på Trafalgar Square. Eller enda lenger tilbake i tiden, med en løgnaktig stasjonsbetjent og sønnen hans i byen K-.
Himmel over London er en ny sjanger, som beholder både krimmens spenning og skjønnlitteraturens dybde. Det handler om mord og kjærlighet, og det utspiller seg i London, den evige byen. Det handler om bøker, om hvorfor de ikke er til å leve uten. Og så handler det om tiden som stjal livene våre og om «sjelens obotliga ensamhet», som Hjalmar Söderberg kalte det.
Dette kan ein lese om boka på nettet, og sikkert mykje meir også.
No likar eg svært godt forfattaren Håkan Nesser og har lese mange bøker av han. Dei fleste har eg likt godt. Men denne gongen forvirrar han meg, og eg blir noko frustrert etter kvart som eg les-til eg etter kvart begynner å forstå. Forfattaren skriv godt, eg finn att hans vanlige humor og ironi og han filosoferer over liv og død, som alltid. Men, så er det slutt på det vanlige. Her er eit konglomerat av historier og tilsvarande mange personar, nokre reelle andre fiktive, og desse blir blanda i hop så ein til slutt ikkje forstår bæra.
Det er ein slags meta-roman, som blant anna handlar om det å skrive, men for meg blir det noko forvirrande og langdrygt. Eg veit eigentlig ikkje kva eg skal meine om boka- og om sjangeren i det heile. Ein ting er eg likevel sikker på:Boka er for lang! 12 CD plater er i meste laget for denne historia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar